Privat domsmyndighet – Blaafarveværkets egen domstol

Christian_VII_1772_by_Roslin

Enevelde, schizofreni og en kongelig bedrift – Det Kongelige Modumske Blaafarveværk

Da Blaafarveværket ble startet i april 1776, var bedriften underlagt en strikt, statlig styring. Dette styret skiller seg kraftig fra dagens ansettelsesforhold i statlige bedrifter. Kongen av Danmark-Norge hadde uinnskrenket makt i riket, i form av enevelde, fra 1660 til 1814, noe som også lot seg føle for statlige ansatte.

I 1776 var nok kong Christian 7 stilt på sidelinjen i styret av Danmark-Norge. Kongen led antageligvis av schizofreni, noe som gjorde han ute av stand til å styre, men det danske hoff klarte for det meste å holde på den uinnskrenkede makten med Christian som gallionsfigur. Kongen skrev under på alle dokumenter som ble lagt foran han, deriblant skrev han uvitende under på dokumentene som godkjente hans sønns, Fredrik 6, statskupp i 1784. I 1776 skrev Christian under på den kongelige resolusjonen som startet Blaafarveværket.

Ettersom bergverksnæringen i Norge ble ansett som viktige bedrifter ble de ofte drevet av staten. Få privatpersoner hadde økonomi eller nerver til å starte opp et såpass usikkert og kapitalkrevende foretak som et bergverk. Når koboltfunnet i Modum ble vurdert som drivverdig gikk staten derfor inn på eiersiden. Ved kongelig resolusjon ble Det Kongelige Modumske Blaafarveværks stiftet i 1776.

For å holde styr på arbeiderne ble et strengt lovverk fattet. Blaafarveværket ble underlagt Bergamtet på Kongsberg sin jurisdiksjon[1] på følgende måte:

Under Over=Bergamtet er tillige Bergamt paa Kongsberg, som bestaaer af 2de Bergmestere, en Bergamtskriver og 4 Geschworner [nestleder, underlagt bergmesteren]. Dette Bergamt er Prima Instantia [underretten] for Sølvværkets vedkommende Sager, saa og for Berg=Jurisdictionen i alle Rettergangs Sager Søndenfields og henhører tillige herunder alle Søndenfieldske Jernværkers Proprietare og Bettiente, item Eidsvolds Guldværk i Eidsvold Præstgield […] og Modum Blaafarveværk, i Modum Præstegield[2]

Med Liv og Gods Forbinder os – Et vindu inn i den sosiale historien i verkets første tid

I likhet med i dag var det mange goder ved å arbeide i statlige bedrifter. Pensjon, god lønn, noen ordninger for betaling ved sykdom og skade m.m. På den andre siden krevde den eneveldige kongemakten total underkastelse. Slik var det også ved det Kongelige Blaafarveværk. Sommeren 1780 ble Michael Scheidemand ansatt som pukkstiger, Ole Huusmann som materialskriver og oppseer, og Thomas Reinholdt Ziegler som oppseer. I rettsstuen på Fossum gård ble de sverget inn i tjeneste den 22. juli. Eden de måtte avlegge var som følger:

Saa er det efter vaares underdanigste Pligt og Skyldighed at vi med Liv og Gods forbinder os hans Kongelige Majestæt vores allernaadigste Konge og herre, samt det ganske aller høyst Kongelige Over=Huus, saaledes at vi herved Lover tilhiger i Dene os anfortroede Tjeneste at allerhøystbemeldte Herr Kongelige Majestæt og sammes Blaaefarveværk paa alle mulige maader […] saa sandt Hjelpe os Gud og hans Hellige Ord.[3]

At arbeidere måtte underkaste seg verkets eier var nok tilfelle gjennom hele Blaafarveværkets historie, ikke bare perioden verket var i statlig eie, men den totale og høytidelige edsavleggelsen i rettsstuen på Fossum forsvant når verket ble privatisert.

Lovene verkets arbeidere måtte forholde seg til var til dels svært strenge. Dette gjaldt spesielt ved tyveri. Alt tyveri ble oppfattet som svært alvorlig ettersom alt som ble brukt av verktøy, samt alt som ble utvunnet, var Kongens eiendom. Tyver stjal dermed kongelig eiendom. Spesielt var straffen for kobolttyveri hard. Om en arbeider eller betjent ble anholdt med over 2 mark stjålet kobolt, det vil si ca. 500 gram, så ble de dømt til døden.[4] All kobolt som ble hentet ut av gruvene var, som sagt, Kongens eiendom.

Det skal sies at kobolttyveri må ha vært svært sjeldent. Andre metaller var nok mer fristende å stjele, for eksempel sølv, ettersom disse hadde en mer umiddelbar verdi. Koboltmalmen måtte foredles på en så komplisert måte at koboltmalm i seg selv antageligvis ikke utgjorde noe fristende mål for tyver.

Metalltyveri forekom imidlertid på Blaafarveværket, men da dreide det seg primært om tyveri av jernredskaper. 29. februar 1808 ble gruvearbeider, Steffen Pedersen Grønvold, dømt for å ha stjålet borjern til en verdi av 1. riksdaler.[5] Videre ble det presisert i dommen at:

«han mulig er eller var forført hertil af en anden Person, vil eller kan aldeles ikke komme i Betragtning, da han som et meniske af myndig Alder og fornuft Brug maa da tilsvare sin Handling».[6]

Grønvold ble dømt til 2. måneders hardt arbeid i tukthuset i Christiania, samt å betale saksomkostninger.[7] Fra 1789 ble det bestemt av retten på Fossum at alle verktøy skulle merkes slik at verket kunne holde oppsyn med at ingen uvedkommende benyttet, eller stjal disse.[8]

I samme lov som Grønvold ble dømt etter, står det også følgende:

Derimod antager Direktionen efter befindende Duelighed og Redelighed de øvrige udfordrende Opseere og Arbeidere, hvilke, naar de maatte befindes ikke at iagttage deres Pligter efter de dennem tilstillede Ordres, den efter Sagens Beskaffenhed og Vigtighed enten med arbitrair Mulct eller Suspension skal ansee, eller og ved Action for vedkommende Jurisdiktion tiltale[9]

Det hendte faktisk at arbeidere rømte fra verket. Ofte skyldte de verket penger, i form av utestående lån fra verkets kasse, eller utestående betaling av mat eller klær hos verkets leverandør. Blaafarveværkets viktighet og makt kommer frem av en avisforside fra hovedstadsavisen, Nordske Intelligenz=Seddler, fra 25. september 1782.

Bekiendtgiørelser:

Som uden behørig og lovlig Afskeed undvigte af Cobolt=Verkets Tieneste, indkaldes herved følgende Arbeidere ufortøvet at indstille sig: Hærbrand Gulliksen med 3de hans Sønner Ole Hærbrandsen, Hellich og Hærbrand Hærbrandsen, Brede Hansen, Torkild Rustand, Ole Pedersen Wittenberg, Ruud Christophersen Kongsberg, Johan […] Liebisch med Søn Conrad Liebisch, Ole Lorenzen, og Daniel Persen Rørhaas: hvilke samtlige Personer af enhver Forekommende begiæres anholdt og som Rømmnings=Mænd til Blaae=Farveværket behageligen indsendt mod den paa deres Hæftelse og Opbringelse paagaaende Bekostningers Erstatning.[10]

Videre i bekjentgjørelsen står det at alle som hadde vært ansatt av Blaafarveværket måtte kunne fremvise en attest på at de på lovlig vis hadde fått avskjed fra verket. Om de ikke kunne fremvise dette, så kunne tollbetjenter i hele Danmark-Norge arrestere disse. Alle «rømlinger» skulle arresteres på stedet. Omkostningene ved å frakte fangene til Modum ville bli tilbakebetalt av verkets ledelse.[11]

Uorden og brennevin – slåssing, hærverk og Peder Kullebech

Foruten tyveri og rømning fra tjeneste, så var Blaafarveværkets rettsvesen preget av opplesning av plakater, nye lover og ordre fra Kongen o.l. Det hendte imidlertid at saker som ble ansett som mindre alvorlige, ble tatt opp i retten. En forseelse som til tider skjedde var uorden. Ved to anledninger ble gamleslemmer, Peder Kullebech, med flere andre, tiltalt for uorden. Uorden er en fellesbetegnelse for slåssing, hærverk o.l.

Første gangen Kullebech ble tiltalt var i januar 1816. Tiltalen var ganske alvorlig. Kullebech ble, sammen med verksarbeider Peder Zvarts, tiltalt for uorden på gården Strand, som tilhørte fru Marie Tejlmann. Ettersom kvinner var umyndige, måtte Maries bror, herr Peder Tyrholm, føre saken på hennes veiene. Det var for øvrig herr Tyrholm som arresterte Kullebech.[12]

Kullebech vedkjente seg at han var svært beruset da han besøkte Strand gård. Han hadde gjort innkjøp av varer i kramboden til Blaafarveværkets egen leverandør, Niels Tyrholm. Når Kullebech ble for voldsom og herr Peder Tyrholm forsøkte å anholde han, gikk Kullebech til motangrep. Kullebech «overfaldt og angreb herr. Peder Tyrholm, saaledes at sistenævnte var nødsagen til at forsvare sig».[13]

Kullebech måtte betale bot, og verkets leverandør Niels Tyrholm, fikk en advarsel om at det var strengt forbudt for leverandøren å «holde Krohold i sin Krambod».[14] Leverandøren hadde ikke lov til å skjenke brennevin inne i kramboden, noe bevisene tydet på at han hadde gjort. Arbeiderne, som sammen med Kullebech, hadde kjøpt brennevinen, sa imidlertid at effekten av brennevinen kunne ha blitt noe forsterket ettersom de hadde gått den lange veien fra koboltskjerpene, i dårlig og kaldt vær, uten at de hadde spist først.

Kullebech kom i hardt vær igjen i 1821, da han igjen ble anholdt for uorden. Denne gangen hadde han veltet et gjerde.[15] Saken var ikke ansett å være like alvorlig, men hyttemester Klem, som styrte retten, advarte mot flere forseelser. Som vi ser virker det som om rettens syn ble noe mildere etter at unionene med Danmark opphørte. Verket opphørte da å være i kongelig eie, men fortsatte å ha egen domstol noen år til.

Sommeren 1822 ble den siste rettsaken på Blaafarveværket holdt. Den dreide seg om skolelærer Gullbrand Hansen og et tvistemål med en av hans tidligere ansatte tjenestepiker.[16] I tiden etter 1822 opprettholde de private verkseierne strenge arbeidsreglementer. Disse gav verkseierne lov til å bøtelegge, si opp og fysisk straffe sine arbeidere når reglementet ble brutt, men de kunne ikke lenger fengsle eller på andre måter rettslig dømme sine arbeider. I kongelig eie kunne domstolen dømme arbeidere, som for eksempel stjal brenneved, til tukthuset i Christiania. I privat eie ble arbeidere som brøt loven anmeldt til lensmannen. Verkseierne hadde ikke lenger mulighet til å sende arbeidere i fengsel.

Dermed var et kapittel i Blaafarveværkets historie over. En av de siste restene etter dansketiden forsvant. Blaafarveværket skulle aldri mer bli omtalt som «Det Kongelige Blaafarveværk» igjen.

Kilder:

  • SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fa/Fae/L0001: Tingbok, 1780-1813,

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224341117

  • SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fa/Fae/L0002: Tingbok, 1813-1822,

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224350015

[1] Hagen, Blåfargen fra Modum. (Blaafarveværket: Spartacus forlag AS/Scandinavian Academic Press. 2014.) 60

[2] Bing. Beskrivelse over kongeriget Norge. (København: Paa Agent Gyldendals Forlag. 1796) 335

[3] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fa/Fae/L0001: Tingbok, 1780-1813, s. 2

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224340978

[4] Lindeman. Modums Blaafarveverk. Blaafarveværket: Blaafarveværket. 1993. 10.

[5] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fa/Fae/L0001: Tingbok, 1780-1813, s. 174

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224341152

[6] Ibid.

[7] Ibid.

[8] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fa/Fae/L0001: Tingbok, 1780-1813, s. 139

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224341117

[9] Lindeman. Op.cit. 9

[10] Storm, J. «Bekiendtgiørelser.» Nordske Intelligenz=Seddler. 25.09.1782 https://www.nb.no/items/ce9d641b4f940a4f9f886daebd1e8b7a?page=0&searchText=Cobolt

[11] Storm, J. «Bekiendtgiørelser.»

[12] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fa/Fae/L0002: Tingbok, 1813-1822, s. 13

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224350015

[13] Ibid.

[14] Ibid. 14

[15] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fa/Fae/L0002: Tingbok, 1813-1822, s. 33

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224350036

[16] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fa/Fae/L0002: Tingbok, 1813-1822, s. 35

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224350038

Bilder:

Av Fisle – Eget verk, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=57061551

Av Alexander Roslin – Frederiksborg Slot og Christie's, LotFinder: entry 5277785, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=19389278