Fra arkivet

Norges andre riksrettssak – Riksrettssaken mot Herman Wedel Jarlsberg

Denne uken kan vi se at president Donald J. Trump blir den første amerikanske presidenten som blir stilt for riksrett to ganger. Splittelsen i USA er stor, og situasjonen er alvorlig. Det vil kanskje overaske noen av våre lesere at Blaafarveværket også har vært involvert i en riksrettssak. Denne riksrettssaken skjedde også i en turbulent tid, men den fant ikke sted i USA og ingen presidenter var involvert.

Trumfkort i skjebnetiden[1] – Bakgrunnen for riksrettssaken i 1821

Riksrettssaken jeg refererer til skjedde i 1821-22 i et Norge preget av økonomisk nedgangstid, en tapt krig og union med Sverige. De første årene etter 1814 var «preget av den verste økonomiske depresjon Norge har opplevd».[2]

I den vanskelige tiden fikk Grev Herman Wedel Jarlsberg det tunge embetet som finansminister. Det var han som skulle få orden på inflasjonen og få den norske økonomien på rett kjøl. Finansminister Jarlsberg satte i gang med å bygge opp et sølvfond og byttet ut den utarmede riksdaleren med spesidaleren.[3]

Den norske eksportnæringen lå med brukket rygg da de fleste europeiske markedene var preget av depresjonen i etterkant av Napoleonskrigen. Dessuten hadde den viktige norske trelasteksporten fått en alvorlig knekk da de britiske importørene begynte å foretrekke kanadisk tømmer, ettersom disse hadde gunstigere importtoll.[4]

En viktig oppgave for den nye finansministeren var å få inn penger i statskassen. Ettersom norske havner hadde vært blokkert av britiske krigsskip gjennom de siste årene av krigen, hadde norske produkter blitt stående på lager. Finansministeren undersøkte hvilke varer som staten kunne få avsetning på i utlandet. Valget falt på kobber fra Røros, og blåfarge og arsenikk fra Blaafarveværket. Slik ble det store lagret med koboltpigment og arsenikk et «trumfkort» i en vanskelig tid. Koboltpigment og arsenikk var nemlig produkter som var svært ettertraktet på de største markedsstedene i Europa på starten av 1800-tallet.

Finansministeren siktet seg inn mot markedene i Danmark, England og Nederland. Der var det gode muligheter for å få en god pris for blåfargen, arsenikken og kobberet. Det var her grunnlaget for riksrettssaken ble lagt. Finansminister Jarlsberg var ikke alltid en like god lagspiller. Han kunne ofte ta valg og beslutninger uten å konsultere andre. Dette skjedde også når finansministeren bestemte seg for å selge blåfarge og arsenikk for å skaffe sårt tiltrengte statsinntekter.

Auksjon? – Statlige varer solgt under hånden

Finansministeren fant seg i en delikat situasjon. Blaafarveværket ble pantsatt av Fredrik 6 i 1813. Danmark var svært nære bankerott på denne tiden. Derfor så kongen seg nødt til å pantsette statlig eiendom for å klare å holde hjulene i gang og å fortsette krigen ved den hardt pressede Napoleons sin side. Blaafarveværket ble pantsatt til en svensk kjøpmann, Peter Wilhelm Berg, for 250.000 Hamburger Banco, noe som tilsvarte en enorm sum i datidens verdier.

Når Danmark skilte lag med Norge i 1814 oppstod det stor usikkerhet rundt hvem som hadde eierskap til Blaafarveværket og dets lager med blåfarge, som pr. 1814 var ca. 350 tonn. Den nye, norske staten, med finansministeren i spissen, krevde rett til lagerbeholdningen. Jarlsberg bestemte seg også raskt for ikke å selge fargen på auksjon, men å heller selge den uannonsert i utlandet. Dette brøt med et viktig norsk prinsipp, nemlig at når offentlig eiendom skulle selges, så skulle det selges gjennom auksjon.[5]

Når riksrettssaken mot finansministeren satte i gang mente aktor at finansminister Jarlsberg hadde solgt offentlig eiendom «underhånden» gjennom utenlandske aktører.[6] Jarlsberg hevdet på sin side at en annonsert auksjon kunne vekket kjøpmann Bergs oppmerksomhet, noe som ville være uheldig ettersom

Berg forsømte at gjøre Arrest i Beholdningen af Blaafarven, men dersom jeg havde ladet avertere en Auction over Blaafarven, er det meer end sandsynlig, at Berg var bleven gjort opmærksom paa sin Forsømmelse; og det vilde neppe været klogt handlet af mig, paa Statens Vegne, ved et saadant Foretagende at vække den sovende Løve.[7]

 Derfor bestemte finansminister Jarlsberg at blåfargen, arsenikken og kobberet skulle fraktes til utlandet for å selges der. Det mest sentrale handelshuset finansministeren valgte å alliere seg med var handelshuset Weddick & Wendel i Amsterdam. I perioden 1815-1816 ble det sendt nesten 300 tonn blåfarge til handelshuset.[8] Av disse ble kun om lag 10 tonn solgt av firmaet for det selv gikk konkurs. Også handelshuset Tottie & Compton, som finansministeren brukte som salgsagent i England, gikk også konkurs. Alle betalinger ble innstilt.

Som dette ikke var alvorlig nok, så hadde handelshuset Weddick & Wendel «gjort seg skyldig i bedrageri mot departementet».[9] Blåfargen hadde nemlig blitt pantsatt til en ekstern kreditor. Den norske stat ønsket ikke å utløse panten, noe som gjorde at staten tapte en stor sum penger.

Tape satte sinnene i kok hos flere norske politikkere. De reagerte videre på at finansministeren hadde sent blåfarge, arsenikk og kobber til Weddick & Wendel uten å først få dette godkjent. Hverken den norske regjeringen eller Kong Karl Johan var informert om transaksjonen.[10]

Den Norske Stat tilhørende kobber, blaafarve og arsenik – Finansminister Herman Wedel Jarlsberg stilles for riksrett

Den 15. august 1821 fattet Odelstinget vedtak om å stille finansminister Jarlsberg for riksrett. Tiltalen var todelt, men den første lød som følger:

Fordi han i Aaret 1815 og 1816 for Statscassens Regning har afskibet til Handelshuset Wedik et Wendel i Amsterdam et Partie Kobber, Blaafarve og Arsenik, samt til at erstatte Statscassen det derved lidte Tab.[11]

 

Rettsaken varte og rakk i 10 måneder. Høyesterettsadvokat Nils Aars fungerte som aktor i saken, men finansminister Jarlsberg klarte å bevise sin uskyld. Finansministeren sa selv dette før kjennelsen ble lest opp:

Jeg vil nu et længere trætte den høie Rets Opmærksomhed, men aldeles henholde mig det af Defensor Fremførte og til den af ham nedlagte Paastand. Jeg nærer det sikre og glade Haab, ei blot for min egen Skyld men ogsaa for Fædrelandets og dets Constitutions Skyld, at den høie Ret vil afsige en Dom, hvorved min Uskyldighed paa det Tydligste lægges for dagen og hvorved efterkommende Odelsting læres, ikke at misbruge en af Constitutionens viktigste Indretninger. Men, hvorledes Dommen end maatte blive, saa beder jeg den høie Ret være overbeviist om min udmærkede Høiagtelse, og at jeg aldrig et Øieblik kan tvivle om, at Dommen jo vorder forfattet ene efter den høie Rets Overbeviisning om retfærdigheds og Billigheds Fordring.[12]  

Dommen ble avsagt den 18. juni 1822. Tiltalte finansminister Jarlsberg «bør i denne Sag fri at være».[13] Det ble vurdert at finansminister Jarlsberg hadde forsøkt etter beste evne å utføre sitt embete under særdeles vanskelige omstendigheter. Hans handlinger måtte ses i sammenheng med den vanskelige økonomiske situasjonen den norske stat befant seg i.

 

Historiker Ingerid Hagen konkluderer, i likhet med flere, at salget av blåfargen fra Modum bidro til å hjelpe den unge norske staten gjennom en vanskelig periode. De første salgene, som ble gjort i regi av Weddick & Wendel i Amsterdam, skaffet statskassen essensielle inntekter. Riksrettssaken ødela heller ikke finansministerens karriere. Herman Wedel Jarlsberg fortsatte, av og på, i norsk politikk frem til sin død i 1840.

 

Kilder:

[1] Hagen. Blåfargen fra Modum. Blaafarveværket: Spartacus forlag AS/Scandinavian Academic Press. 2014. 137

[2] Store Norske Leksikon, s.v. «Norsk historie 1815-1905,» av Magnus A. Mardal, 14.01.2021. https://snl.no/Norsk_historie_fra_1815_til_1905

[3] Regjeringen.no, s.v. «Herman Wedel Jarlsberg,» 14.01.2021. https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/stattholder-1814-1973/johan-caspar-herman-wedel-jarlsberg-1779/id479782/

[4] Ibid.

[5] Hagen. Op.cit. 147

[6] Ibid.

[7] Ibid. Sitert fra Efterretninger om den for Rigsretten mot Statsraad Grev Wedel-Jarlsberg anlagte sag. Christianina. 1822. 21

[8] Ibid. 146

[9] Ibid.

[10] Ibid.

[11] Efterretninger om den for Rigsretten mot Statsraad Grev Wedel-Jarlsberg anlagte sag. Christianina. 1822. 1

[12] Ibid. 147

[13] Ibid.