Medisinske behandlingsformer på 1830-tallet

Her skal vi se på et veldig interessant skriv fra arkivet. Skrivet ligger helt sist i arkivmappe L0379 fra perioden 1828-1841. Det er udatert og usignert, men personen er mest sannsynlig en av verkslegene som fungerte i denne perioden.

Legens egen huskelapp – Feber, hoste, hold og diare  

Skrivet er interessant fordi det i detalj forklarer leseren hvordan medisinsk personell skulle behandle forskjellige sykdommer og lidelser. Som regel skrev ikke legene på Blaafarveværket detaljert om deres behandling av «vanlige» sykdommer. Ofte ble det kun skrevet pasientens navn, diagnose og medisiner som ble benyttet. Det er nettopp skrivets detaljrikdom gjør det så interessant. 

Naar Tungen er hvid – I febertilfeller 

Ifølge skrivet skulle det gis brekkpulver til pasienter med feber «naar Tungen er hvid». I etterkant av brekkpulveret skulle det gis 20 dråper kamfer hver andre time. Her har skriveren satt inn et NB: «Brekkmidler må aldeles ikke brukes hos personer som spytter blod, har brokkskader eller er gravide».

Feber var en vanlig lidelse på denne tiden, men heldigvis ser det ikke ut til at brekkpulveret ble hyppig brukt av Blaafarveværkets leger. Gjennom arbeidsåret juli 1835 til juni 1836 var den mest brukte medisinen mot feber «Infusum Valeriana». Infusum Valeriana var en medisin laget av avkok fra planten legevendelrot (Valeriana officinalis). Medisinen har vært i bruk siden middelalderen og benyttes fortsatt i naturmedisin. Før ble den brukt ukritisk som et universalmiddel mot det meste, men den har dokumentert beroligende effekt.  

Brekkmiddel ble ofte brukt i tråd med de rådene medisinske tankegangen om at sykdom oppstod grunnet skjevhet i kroppens fire livsvæsker. Disse fire livsvæskene var blod, sort- og gul galle, og slim. Når en av væskene var i ubalanse, så måtte kroppen tømmes for denne væsken. Når det ble en ubalanse med for mye slim, så måtte slimet komme ut i form av oppkast. Derfor ble brekkmiddel anvendt.  

I første halvdel av 1800-tallet var legevitenskapen i en brytningsfase der man var på vei bort fra oppfattelsen om de fire livsvæsker. Dette kan være noe av grunnen til at Blaafarveværkets leger brukte brekkmiddel, men ikke i utstrakt grad.  

Kort fortalt – Brystsaft og kamfer mot hoste, hold og sting.

De neste diagnosene som ble beskrevet var forholdsvis enkle å behandle. Kurene var derfor kort beskrevet.  

Mot forkjølelseshoste ble det gitt «brystsaft». Dette middelet finner jeg ingen beskrivelse av, men antageligvis dreide det seg om en form for planteavkok eller en sirup av noe slag.  

Når det gjaldt hold og sting, det vil si brystsmerter ved fysisk aktivitet, ble det gitt kamferdråper og kamferolje. Disse hadde samme funksjon som halstabletter har i dag.  

Det ser ut til at disse diagnosene ble oppfattet som relativt ufarlige, og relativt enkle å behandle. For oss i dag virker dette kanskje ikke så rart. Forkjølelse og hold er ikke ansett å være farlige sykdommer, men selv så sent som i 1867 ble det advart av verks/distrikts/badelege, Heinrich Arnold Thaulow, at «forkjølelse er for voksene og barn den hyppigste årsak til sykdom og en tidlig død». Hoste, i kombinasjon med feber, ble ofte oversett av Modums innbyggere, noe Thaulow beklaget seg over.  

Rabarbra og blyvann – kurer mot diare, byller og støtskader  

Både byller og diare skulle, etter skrivets formaninger, også behandles med urtepreparater. Pasienter med diare og magesmerter skulle først få rabarbrapulver, for deretter 60 rabarbradråper hver 2 eller 3 time. Rabarbra ble ofte benyttet som medisin på denne tiden. Det er faktisk en sort rabarbra som heter legerabarbra (Rheum officinale). 

Ved byller skulle det legges grøtomslag på byllen med et innhold av urter. Grøtomslaget skulle være på til det gikk hull på byllen. Slike grøtomslag var en gammel måte å behandle smerter og betennelser på. Den hadde ingen medisinsk effekt, men varmen kunne virke smertelindrende på samme måte som en varmeflaske. Grøten ble kokt opp og lagt i et klede. Deretter ble kledet lagt på det betente stede.  

Støt og slag uten sår skulle behandles med blyvann og kamferolje. Ved åpne sår skulle kun blyvann benyttes. Blyvann var en blanding av 1 del blyeddik og 49 deler vann. Blandingen har ingen medisinsk verdi, men ble allikevel hyppig brukt på 1800-tallet. Behandlingen med blyvann kunne potensielt være farlig. Blyet kunne absorberes i sår noe som kunne gi blyforgiftning.  

Som vi ser ble det benyttet medisiner av verkslegen som vi i dag betrakter som naturmedisin. I verkets første tid ble medisiner kjøpt inn fra apoteker i Drammen og Christiania. Fra arkiv har vi for eksempel kvitteringer på blodigler til årelating fraktet helt fra Christiania til doktorboligen på Nymoen. Fra starten av 1840-tallet ble det innredet et eget apotek i doktorboligen på Nymoen for tilvirkning av medisiner til verksarbeiderne. Disse ble gitt gratis til alle syke arbeiderne når det trengte dette.  

Når verden i dag er i den situasjonen den er, så kan vi være glade for at den medisinske vitenskapen er kommet et godt stykke videre fra 1830-årene. Heldigvis!

Bildet viser Doktorgården til Blaafarveværket med Nymoen i bakgrunnen. Foto: L. Præsterud