Halloween spesial

Gruvearbeidere i Koboltgruvene. Fotograf Gercke, 1860-årene.

Spøkelser, blå menn og koboltene! I denne utgaven av glimt fra arkivet skal vi ta turen ned i de dypeste og mørkeste avkrokene av Koboltgruvene.

Det var her, i tynne lysstriper fra oljelamper, gruvearbeiderne snakket lavmælt om den blå mannen og værtegn. Hvor kom den lyden fra? Hakket fuglene på vinduet i morges? Hva var den skyggen som for forbi oss da vi famlet oss frem hit?

Lydene, luktene og det dårlige lyset i gruvens dyp, samt gruvearbeidets mange farer, gav grobunn for mye overtro blant gruvearbeiderne. Dette ble det selvsagt ikke skrevet noe om av Blaafarveværkets mellomledere og direktører, så i dag må vi se til folkeminnebøker og gamle intervjuer for å få et innblikk i arbeidernes fantasiverden.

Qvaksalverie, har ikke givet Anledning til Klage – Overtroen i 1800-tallets Modum.

Da Blaafarveværkets lege, Ludwig Holberg Arentz, skrev sin årlige medisinalrapport for året 1835, meddelte han følgende:

«Andre Uberettigede, handle ikke med Medicamentvharer. Qvaksalverie, har ikke givet Anledning til Klage. Opdagelser, der i medicinsk, naturhistorisk eller øconomisk henseende kund have Interecse, er Man nu saa heldig at kunne meddele».

Med andre ord var det, ifølge legen, lite overtro blant arbeidsstokken. I 1830-tallets Norge var ikke dette en selvfølge. Spesielt i de norske distriktene var det flere som valgte å konsultere såkalte «kloke koner» istedenfor legen når sykdom inntraff.
Kvakksalverloven fra 1794 forbød personer som ikke var sertifisert helsepersonell å praktisere medisin. Med denne loven i hånd gikk den norske legestanden til angrep på overtroen ut over 1800-tallet. Dette ble gjort gjennom folkeopplysning og legeforedrag.
Om folkemedisin gradvis måtte vike for konvensjonell medisin, så forhindret ikke dette at overtroen overlevde i andre aspekter av nordmenns liv. Dette var nok også tilfelle i Modum. I bind 1 og 2 av «Folkeminne frå Modum og grannebygder» har forfatter, Jakob Andre Samuelsen, skrevet ned flere historier om haugfolk og tomter. Blant annet skal smeden ved Snarum Koboltverk, Ellev Madsen, ha hatt besøk av to huldre i sin smie. Dessuten skulle tomtene, eller fjøsnissene, på Aslaksby og Bøen en gang ha kommet i en heftig slåsskamp da en av de forsøkte å stjele den andres høy.

Disse historiene overlevde helt til Samuelsen fikk skrevet de ned i 1928. Det som er interessant er at historiene beskriver en verden som kun overlevde på folkemunne. Dessuten kan vi se av hulderhistorien til Ellev Madsen at troen på det overnaturlige også levde på 1800-tallet. Madsen arbeidet ved Snarum Koboltverk, og dette verket var kun i drift fra 1820-40-årene.

Blåmenn – Overtro blant gruvearbeidere.

I 1556 ble det store verket om metaller, De Re Metallica, utgitt posthumt av renessansemannen Georgius Agricola (1494-1555). Til tross for Agricolas skepsis mot overtro, så skrev han at bergdemoner kunne være skyld i bergverks nedleggelse. Agricala beskrev blant annet en bergdemon fra sølvgruvene i Annaberg i dagens Tyskland, med «ville øyne og en lang hals som en hest». Denne demonen skulle visstnok ha tatt livet av 12 gruvearbeidere kun ved å puste på dem.

Tyske bergmenn reiste til Norge på 15- og 1600-tallet for å arbeide ved norske bergverk. De tyske bergdemonene ble nok med på overfarten, men fikk det vanskelig med å få innpass blant de norske arbeiderne. Norge hadde sine egne tradisjoner med underjordiske, tomter og huldre, noe som ikke gav det store spillerommet for nykomlingene fra Tyskland.

Blant Koboltruvene sine arbeidere var det spesielt en skikkelse som ofte viste seg i gruven. Han ble kalt «Blåmann». Det at mannen var blå hadde lite med kobolt å gjøre, men var passende for en gruvedrift som produserte blått pigment. Mannen var kledd i uniform og bar på en lampe. Det ble derfor trodd at han var gjenferdet av en gammel stiger (arbeidsleder).

Blåmannen viste seg i forkant av ulykker. Ifølge de muntlige historiene skal blåmannen ha forsøkt å varsle gruvearbeiderne om den nært forestående faren, samt forsøke å få de nærmest ulykkesstedet til å komme seg bort.
Et klassisk eksempel på skapningens opptreden er denne:

«Eingang som Hans Simen Røtter brente stull på Norsgruva […] kom det ein blåmann til`n […] og bad han å gå ut, for gruva var ikkje sikker. Men Røtter vilde nå ha satt fyren fyrst, og vilde ikkje gå. Da kom blåmannen att ein eller some segjer to ganger til og godt som truga han til å gå, og ikkje før var han kommen ut så ramla stullen ihop».

Blåmannen skal også ha forsøkt å varsle i forkant av den store gruveulykken i 1854 der 6 mann omkom. I dette tilfelle klarte blåmannen kun å redde den sjuende mannen i arbeidslaget, som kun ble hardt skadet.
Ifølge Kai Hunstadbråtens artikkel, «Blåmannen i berget på Modum», så skal blåmannen også ha blitt kalt «Hans med knappene» grunnet blåmannens uniform. Hunstadbråten hevder også at gruvearbeiderne kalte et av dagbruddene på Nordgruvene for «Blåmannsgruva».

Fra utskjelt gnom til ettertraktet metall – Kobolt.

Når det snakkes om overtro, bør jeg også nevne kobolt. Grunnstoffet kobolt fikk nemlig sitt navn fra en mytisk bergdemon, en slags gnomlignende skapning, som terroriserte gruvearbeiderne i tyske gruver.
Koboltmalm kan ligne andre malmsorter, noe som antageligvis førte til misforståelser i middelalderens tyske gruver. Gruvearbeiderne fant nok ofte kobolt. De forstod at malmen inneholdt et metall, men kan ha trodd det dreide seg om kobber o.l. Malmen ble tatt med ut i dagen og forsøkt smeltet. Når malmen ble smeltet avga den store mengder giftig arsenikkgass, uten at noe av verdi ble smeltet ut. Gruvearbeiderne mente derfor at malmen var forhekset av koboltene i gruven.
Det var først glassblåseren Christian Schürer, som på 1500-tallet klarte å produsere blå farge av koboltmalm. Kobolt gikk fra å være utskjelt gruveavfall, til å bli en ettertraktet malmsort ved tyske bergverk. Skjellsordet kobolt ble imidlertid hengende igjen. Når den svenske kjemikeren, Georg Brandt (1694-1768) klarte å fremstille et metall av koboltmalmen bestemte han at malmtypen skulle hete kobolt. Navnet som en gang ble brukt som et skjellsord av slitne og hostende gruvearbeidere, ble navnet rehabilitert som en vitenskapelig betegnelse.
Når Samuelsen gav ut sitt verk om folkeminnene fra Modum i 1928, skrev han nostalgisk om fortidens rike overtro. En overtro som da i stor grad var forsvunnet fra Modum:

«Det var anslessen før i tiden enn nå det er. Store, svære masteskoger var det alle stader, og fullt av ulver og troll. Det måtte mest være trivelegare den tida enn nå, som skogane er så gistne at ein tomtegubbe aldrig våger seg uti dei, og fjella er vortne så harde at ein må bruke dynamitt på dei».

Det er imidlertid klart at overtroen blant gruvearbeiderne i Koboltgruvene var seiglivet, og muligens vedvarte helt til sistemann forlot gruven en sommerdag i 1898. Det mørke, kalde og farefulle arbeidet bidro nok til det.
God halloween alle sammen!

Kilder:
– Jakob And. Samuelsen. «Folkeminne frå Modum og grannebygdene bind 1» (Sysle i Modum. J. A. S. 1928)
– Jakob And. Samuelsen. «Folkeminne frå Modum og grannebygdene bind 2» (Sysle i Modum. J. A. S. 1930)
– Kai Hunstadbråten. «Blåmannen i berget på Modum». Gamle Modum 6 årgang, (1991) s. 19-21 http://modumhistorielag.org/Gaml…/Pdf/Gamle_Modum_1991.pdf
– Bjørn Pedersen. «Kobolt». Store Norske Leksikon https://snl.no/kobolt
– Per R. Mikkelsen. Bergverksfortellinger – Introduksjon til norsk bergverkshistorie, et stykke norgeshistorie (Tønsberg. Montanus forlag, 2018) s. 239-253