Fra arkivet

Gutter er gutter – Kortspill, feilaktig beiting og tyvlån av flåter

Vi starter det nye året med lettbeinte historier fra 1827. I denne utgaven av «Glimt fra arkivet» skal vi se at det ikke alltid var lett for Blaafarveværkets ledere å holde styr på deres arbeidere. Dette gjaldt spesielt når arbeiderne oppholdt seg på Blaafarveværkets eiendom, men også når arbeiderne var på vei til og fra jobb. Kort fortalt skulle 1827 føre til mang en hodepine for hyttemester Poulsen, som på mange måter hadde personalansvaret på Koboltgruvene.

En allmektig far – Forholdet mellom ledere og arbeidere på Blaafarveværket

Blaafarveværket var siden sin oppstart i 1776 en lagdelt arbeidsplass der det var avstand mellom arbeiderne på gulvet og lederne på toppen. Forholdet mellom ledelsen og arbeidsstokken kan ligne forholdet mellom en far og sønn, et såkalt paternalistisk system. Leder og arbeider ble bundet sammen av gjensidige forpliktelser og respekt.

På mange måter kan det sies at det paternalistiske system var en form for sosial kontrakt mellom leder og arbeider. Forholdet kan minne om forholdet mellom far og sønn (derav pater som betyr far på latin), der lederen fungerte som en farsfigur for arbeiderne. Lederne, som en myndig, men kjærlig far, gav arbeiderne lønn, magasinkorn, skoletilbud, helsehjelp og trygdeytelser. For dette krevde lederne at arbeiderne underkastet seg lederens vilje og utførte sine arbeidsplikter, var disiplinerte, gudfryktige og sedelige.

Banden, meget Stöie og Allarm – Hasardspill i sakkerhuset

Det paternalistiske systemet hadde imidlertid sine svakheter. Det var vanskelig for verkets ledelse å fungere som en allmektig far når arbeiderne forlot arbeidsplassen ved dagens slutt. Dette gjaldt selvfølgelig ikke arbeiderne som bodde i Blaafarveværkets egne arbeiderboliger. Ettersom disse arbeiderne oppholdt seg på verkets eiendom var de også bundet av verkets reglement, også utenom arbeidstiden. De arbeiderne som kunne dra hjem til egne stuer utenfor verkets eiendom var derimot ikke lenger bundet av verkets regler. Dette gav det utslag at lederne hyppigere opplevde problemer som regelbrudd og usedelig oppførsel blant disse «utenforboende», enn blant arbeiderne som bodde på verkets eiendom.

Flesteparten av arbeidsstokken som arbeidet på Koboltgruvene bodde utenfor verkets eiendom. Et fåtall fikk plass i arbeiderboligene på Skuterudflaten eller Skuterudhøyden, men flertallet bodde i områdene rundt. I 1847 arbeidet det i alt 738 mann i gruver og pukkverk. Av disse bodde 614 i Modum, mens 124 bodde i nabobygdene. Primært var det sigdølinger det dreide seg om, men det kom flere fra Eiker, Ringerike og Numedal, til og med helt ifra Hallingdal.[1] De fleste av moingene bodde dessuten ikke i verkets arbeiderboliger, men på gårdene rundt.

De utenforboende hadde det med å bry seg mindre om verkets reglement og den «allmektige fars» sine meninger. Når vi studerer registeret over utdelte bøter for brudd på arbeidsreglement, ligger gruvene langt over pukkverk og smelteverk på statistikken. Primært var det skulk som var det største problemet, men det kunne være slagsmål, ødeleggelser av redskaper, dårlig arbeidstempo o.l.

I 1827 var det imidlertid kortspill som var problemet. Hyttemester Poulsen, en av lederne på Koboltgruvene, så seg til slutt nødt til å komme med følgende bekjentgjørelse:

Da det er bragt i Erfaring at endeel af Grubearbeiderne spille Kort og andet Slags Spil, som de have givet Navn af Lotterie i Zæchenhusene om Aftenen, ja langt ud paa Natten, som tillige medförer Banden, meget Stöie og Allarm, til megen Uleilighed for de mere stille og sædelige Arbeidere, der önske, at have Roe om Natten, for at kunne være skikkede til med Lyst at udrette deres Arbeide om Dagen, og som desuden have skadelige Fölger, saavel i Henseende til Sædeligheden, som til Livets Nödvendigheder, saa maae jeg herved have bekjendtgjort, at denne Uorden ikke taales, men for Eftertiden maae ophöre.[2]      

 

Verkets direktør, Benjamin Wegner, var helt enig i Poulsens bekjentgjørelse. Direktøren påla alle oppsynsmenn på gruvene å innrapportere enhver gruvearbeider «som alligevel maatte for Fremtiden tillade sig at spille Kort».[3] Primært fryktet nok lederne at arbeiderne skulle spille bort lønnen sin, noe som kunne kreve lån o.l.

Hasardspill hadde lenge blitt forsøkt stoppet i Norge. Allerede i 1753 ble det vedtatt en lov som forbød alle former for kort og terningspill der penger ble satset.[4] Statlige ansatte og militære tjenestemenn som ble tatt i hasardspill fikk ¼ av årslønnen i bot.[5] Øvrighetens syn på hasardspill hadde nok ikke forandret seg så mye i 1827, noe reaksjonen til lederne på Blaafarveværket reflekterer. De påfølgende bergmåneder ble det ikke delt ut bøter for kortspill, så arbeiderne må ha skjønt alvoret i situasjonen.

Ubehagelige Fölger – Husdyr på hyttemesterens eiendom og en tyvlånt flåte

Hyttemester Poulsen fikk ikke fred. Bare noen dager etter at hasardspillet i sakkerhuset var slått ned på, måtte Poulsen skrive nok en bekjentgjørelse. Det dreide seg ikke lenger om kort og nattestøy, men gressende kuer på hans egen eiendom.

Flere gruvearbeidere var blitt ansatt i 1827, i alt 175.[6] Noen av disse hadde fått tillatelse til å bosette seg i verkets egne arbeiderboliger, i nærheten av Koboltgruvene. Flere av disse tok med seg husdyr, primært kuer, til arbeiderboligene, og kuer må ha gress. Poulsen ergret seg over at flere av disse arbeiderne, «eller [kanskje] riktigere sagt, deres Hustruer, som ere af den Formening, at de have Ret til Havn for deres [kyr] paa Skuterud-Gaards Eiendom».[7]

Poulsen bodde selv på Skuterud gård og synes å ta det spesielt hardt at fremmede kuer beitet på hans eiendom. Beite på Skuterud gårds eiendom kunne kun skje etter avtale med Poulsen selv, og hvis det fortsatte å dukke opp fremmede kuer kunne de skyldige «selv tilregne sig de ubehagelige Fölger».[8] Igjen ser det ut til at Poulsens bekjentgjørelse hadde ønsket virkning. Det ble ikke rapportert om lignende tilfeller i månedene som fulgte.

I november kom nok en klage på arbeiderne på Blaafarveværket, men da var klagen av en mer alvorlig art. Den kom nemlig fra fogden. Fogden, også kalt futen, var politi- og skatteinnkrever i de norske distriktene.[9] Det viste seg at sundmannen, det vil si personen som hadde ansvaret med å flåte personer og materiell over elven ved Bøenstøa i Modum, hadde overlevert en klage på flere av gruvearbeiderne.

Lenge før infrastrukturen i Modum ble bygget ut var det problematisk for folk å krysse elveleier i Modum. Flere av gruvearbeiderne bodde på Snarum, noe som betydde at de måtte krysse Snarumselva for å komme til arbeidet. Krysningspunktet var ved sundet ved Bøenstøa. Der arbeidet sundmann, Ole Eriksen. En morgen i september 1827 stod 6 arbeidere på elvens nordre side og ventet på overfart. Ifølge gruvearbeidernes erklæring hadde de «efter at de havde raabt om Overfart, ikke kom nogen for at sætte dem over, vovede de at tage Sundflaaden over Elven uden Tilladelse».[10] Arbeiderne sverget at de hadde forsvarlig fortøyd flåten på andre siden av elven, men sundmannen hevdet at arbeiderne hadde etterlatt flåten ufortøyd.

Hvem som snakket sant forblir uvisst, men vi vet at flåten ble tatt av strømmen og ødelagt. Antageligvis følte gruvearbeiderne en viss skyld, ettersom de gikk med på å betale sundmannen 4 spesidaler i erstatning.[11] Hyttemester Poulsen, direktør Wegner, landsmann og fogd, samt sundmann, var fornøyd med dette og saken ble ansett som avsluttet.

 

Til slutt er det viktig å påpeke at disiplineringen av arbeidsstokken på Blaafarveværket langt på vei skjedde uten store vanskeligheter. Eli Moen skriver at «Gjennomsnittlig ble i underkant av en tiendedel av gruvearbeiderne straffet hvert år, og det gjaldt for det meste fravær».[12] Hun hevder videre at fast ansatte fagarbeidere med fast bopel på Blaafarveværkets eiendom, sjeldent brøt arbeidsreglementet. Ufaglærte, midlertidige ansatte, som bodde utenfor verkets eiendom, hadde lettere for å bryte reglene. Forskjeller i reallønn, goder og fremtidsutsikter påvirket arbeidernes vilje til å underkaste seg leder og reglement.[13] Med andre ord var det nok ikke ulydige arbeidere som skapte mest arbeid for hyttemester Poulsen, men det var kanskje disse få som irriterte hyttemesteren mest.

 

Kilder:

  • Hutchinson, Ragnhild. “Spillkort- 1700-tallet og tollistene” Ragnhild Hutchisons blogg

– Historie i praksis. lest 05.01.2021 https://blogg.forskning.no/ragnhild-hutchisons-blogg/spillkort–1700-tallet-og-tollistene/1100667

  • Moen, Eli. Rift om brødet? Arbeiderne ved Modum Blåfargeverk 1822-1848. Hovedoppgave i Historie. UIO. 1984.
  • Store Norske Leksikon
  • RA/PA/157/Modums Blaafarveværk

[1] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0132: –, 1847-1848, s. 21

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822650021

[2] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0082: –, 1826-1830, s. 20

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822660697

[3] Ra, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0066: –, Brev til Modums Blaafarveværk 1827, materialet er mikrofilmet, transkribert og databehandlet på Blaafarveværkets dokumentasjonssenter

[4] Hutchinson, “Spillkort- 1700-tallet og tollistene” Ragnhild Hutchisons blogg

– Historie i praksis

[5] Ibid.

[6] Moen, Rift om Brødet, 17

[7] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0082: –, 1826-1830, s. 20

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822660697

[8] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0082: –, 1826-1830, s. 20

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822660697

[9] Store Norske Leksikon. Fogd. Lest 06.01.2021

[10] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0082: –, 1826-1830, s. 30

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822660707

[11] Ibid.

[12] Moen, op.cit. 94

[13] Ibid.

Illustrasjonsfoto: Paul Cézanne