Fra arkivet

From Modum with love – Industrispionen Ole Henckel

Det er hevdet at industrispionasje var den vanligste formen for teknologioverføring i verden på 17- og 1800-tallet. Nyutviklede maskiner ble holdt unna offentligheten, fagpersoner ble nektet å forlate arbeidsplassen og selv det å snakke om arbeidet med fremmede ble straffet hardt. Allikevel spredte ny teknologi seg som ild i tørt gress. Ett godt eksempel er hvordan oppskriften på porselen sprette seg i Europa.

Kineserne begynte å produsere porselen mellom det 6 og 9 århundre etter vår tidsregning. Europeerne forsøkte lenge å produsere sitt eget, noe som først lykkes dem i 1708 da alkymisten, Johan Friedrich Böttger, klarte å fremstille hvitt porselen. I 1710 ble den første europeiske porselensfabrikk, Meisen, åpnet i den tyske staten Sachsen. Kun 8 år etter ble en tilsvarende fabrikk åpnet i Wien i Østerrike-Ungarn og deretter vokste det frem «en hel skog» av porselensfabrikker i Europa.[1] Hemmeligheten om å tilsette kaolin i porselensmassen skulle bevoktes strengt av direksjonen ved Meisen, allikevel spredte den seg til resten av Europe i løpet av noen tiår.

Nøstetangens James Bond – Morten Wærn

Norge produserte noen svært dristige industrispioner i løpet av 1700-tallet. Morten Wærn (1728-1796) er blitt kalt Nøstetangen glassverks James Bond.[2] Dette var ikke uten grunn. Wærn reiste til England i 1754 der han satte i gang en storstilt spionasjeoperasjon ved flere britiske glassverk, deriblant glassverket i Bristol. Wærn smuglet ut oppskrifter på smelteblandinger, rekrutterte britiske fagpersoner og smugle ut en tegning av en britisk smelteovn.[3]

Til slutt tok Wærn seg vann over hodet. Han ble oppdaget og fengslet i det beryktede fengselet Newgate i London. Newgate fengsel ble beskrevet som «et helvete på jord» og skal ha vært så møkkete at når folk gikk på gulvet, så knaset det lus under fotsålene.[4] Det ser imidlertid ikke ut til at Wærn satt lenge i Newgate. Dansk-norske myndigheter betalte kausjon, og under påvente av endelig dom, rømte Wærn til Frankrike der han fortsatte sin spionasjevirksomhet.

Takket være Wærn klarte Nøstetangen å starte produksjon av krystallglass og fikk ny kompetanse fra britiske glassblåsere. På denne måten begynte Nøstetangen glassverk å ta opp kampen mot utenlandsk importvare.

Blaafarveværkets Jason Bourne – Ole Henckel

Det var ikke bare Wærn som spionerte på vegne av norske bedrifter i Europa. Når Blaafarveværket ble opprettet i 1776 ble det tidlig klart for verkets ledere at Danmark-Norge ikke hadde nok fagkunnskap om produksjon av koboltpigment. I Europa hadde sachserne produsert koboltpigment siden 1500-tallet og Kongeriket Sachsen ble slik et sted av stor interesse.

Koboltindustrien ble etter hvert svært viktig for Sachsens økonomi. Strenge lover ble vedtatt i 1767-68 som gjorde det forbudt for ansatte ved sachsiske blåfargeverk å utvandre fra kongeriket, samtidig som utlendinger ble nektet tilgang til blåfargeverkene.[5] Dette gjorde Sachsen desto mer interessant.

Hjemme i Norge gjorde studenten Ole Henckel (1749-1824) seg klar for en «studiereise» til Tyskland og Nederland. Hans oppdrag var klart:

Ej allene at Opsøge en duelig Farve-Mester for det Norske Kobold-Verk, men endog, saavidt muligt, at gjøre mig selv Processen ved de Blaae-Farvers Tilbredning bekjendt[6]

Henckels oppdrag ble gitt fra høyeste hold. Oppdragsgiveren var ingen ringere enn «det Høy-Kongelige Berg-Verks Directorii».[7]  Fra Kongsberg gikk ferden til de tyske statene Hessen-Kassel og senere til Amsterdam. Henckel argumenterte mot å reise til Sachsen ettersom det der «neppeligen blev meddelt en Fremmed nogen Oplysning».[8] De hessiske blåfargeverkene virket, ifølge Henckel, mindre hemmelighetsfulle.

Gjennom sin reise klarte Henckel å anskaffe svært detaljerte opplysninger om tilvirkningen av blått pigment, samt rekruttere fargemesteren, Georg Christopher Bernstein, som hadde 30 års erfaring fra blåfargeverket i Carlshafen.[9] Henckels rapport var på hele 192 håndskrevne sider. Rapporten inneholdt også detaljerte tegninger av ulike ovner og andre tekniske innretninger, som var nødvendig for effektiv produksjon.

I Henckels rapport forklarte han hvordan han gikk frem for å anskaffe informasjonen han søkte. For det første investerte Henckel mer tid på de mest interessante stedene enn han først hadde beregnet. Spesielt blåfargeverket i Scwartzenfels vekket Henckels interesse. Arbeidere og betjenter ved nevnte blåfargeverk hadde sverget en ed om ikke å snakke om «Verkets Indretning og Tilstand, eller om de derved forefal»[10] med fremmede. Henckel forklarte videre at flere arbeidere han møtte antageligvis kunne tenkt seg å dele «eet og andet», men at arbeiderne fryktet å bli sett av sine kamerater. For å lettere komme i kontakt med arbeidsstokken tok Henckel inn på en lokal kro. Kroen var, ifølge Henckel, et sted arbeiderne frekventerte etter arbeidstid. Her losjerte han over lengre tid.

Henckel opparbeidet seg slik arbeidernes tillitt, men det var ikke bare hyggelig samtale Henckel fristet med. Han gav også arbeiderne som snakket med ham «hemmelig skjænkede Drikke-penge».[11] Gjennom slike bestikkelser fikk Henckel interessante opplysninger, men viktigst av alt, han fikk hjelp til å snike seg inn i blåfargeverket uten «at lade mig melde hos Betjenterne». Betjentene på blåfargeverket i Scwartzenfelts hadde, slik det virker, ansvaret for å eskortere besøkende rundt. På denne måten kunne verket kontrollere hva besøkende fikk se og hvilken informasjon de fikk. Da Henckel plutselig kunne bevege seg fritt kunne han «opmaale adskilligt», deriblant en spesielt interessant maskin.[12]

Ved en av disse uanmeldte besøkende ble Henckel tatt på fersken av en verksbetjent. Henckel valgte her å spille dum, noe han må ha gjort med overbevisning. Konfrontert med sine forseelser forklarte Henckel «at saadant Forbud mod foretagende Opmaaling samt Besigtelse paa egen Haand var mig ganske ubekjendt». Her må det sies at betjentene ved Scwartzenfelts synes å ha hatt et relativt avslappet forhold til industrispioner. Henckel beskrev konfrontasjonen som «alvorlig men dog høflig».[13]

Det synes aldri som om Henckel var i noen reell fare på sin spiontokt i Europa. Han ble aldri fengslet eller i særlig grad truet. Henckel ser imidlertid ut til å ha hatt en god evne til å innhente informasjon og å overtale. Det var mye takket være Henckels rekrutering av fargemester Bernstein at Blaafarveværket klarte å komme seg på fote. Uten Bernsteins fagkunnskaper hadde ikke Blaafarveværket klart å fremstille de høyeste blåfargekvalitetene. Det var først etter Bernsteins tiltredelse at Blaafarveværket begynte storstilt produksjon og eksport av koboltpigment.

 

Henckel avsluttet sin rapport på følgende måte:

Med største Flid har jeg saaledes i alle Deele bemøyet mig for at opnaa Kunskab om det, som troedes at kunde enten paa een eller anden Maade blive tjeneligt, og bringe nogen Nytte ved det Norske blaae Farve-Verk, hvis gode Opkomst Deres Exellence med øvrige Høye Collegium stedse med saa megen Omhue priseligen sørge for, og til den herved underdanigst nædlæggende Beretning om bemeldte mine Bestræbelser beder jeg om det samme Naadigste Bifaldmed hvilket mit forrige Arbejde saa mildeligen er bleven værdiget, som da stedse skal være mig den usigeligste Glæde, og til den storste Opmundtring i alle mig fremdeeles paaliggende Forretninger.[14]

Vi kan i alle fall si med sikkerhet at Henckels bidrag virkelig gjorde han til en svært viktig person i Blaafarveværkets tidlige historie.

 

Kilder:

  • Hagen, Ingerid. Blåfargen fra Modum, en verdenshistorie: Blaafarveværket 1776-1821. Scandinavian Academic Press, 2014
  • Engebretsen, Berit. «Nøstetangen – norsk glassindustris vugge». Eiker Arkiv – Lokalhistorisk arkiv for Øvre og Nedre Eiker. 23.11.2020. https://eikerarkiv.no/nostetangen-norsk-glassindustris-vugge/
  • Johnson, Ben. «Newgate Prison Wall». Historic UK. 23.11.2020. https://www.historic-uk.com/HistoryMagazine/DestinationsUK/Newgate-Prison-Wall/
  • Moen, Eli. “Tysk industrispionasje ved Blåfarveverket rundt 1780”. Gamle Modum årgang (1988) 3-7
  • Blaafarveværkets dokumentasjonssenter. Henckel, Ole. Til Det Høy-Kongelige Berg-Verks Directorium. Underdanigst Indberetning for September samt November Qvartal 1782. Elbingerode den 31te August 1783.

[1] Hagen, Blåfargen fra Modum, en verdenshistorie (Scandinavian Academic Press, 2014) 17-18

[2] Engebretsen, «Nøstetangen – norsk glassindustris vugge». Eiker Arkiv – Lokalhistorisk arkiv for Øvre og Nedre Eiker. 23.11.2020. https://eikerarkiv.no/nostetangen-norsk-glassindustris-vugge/

[3] Ibid.

[4] Johnson, «Newgate Prison Wall». Historic UK. 23.11.2020. https://www.historic-uk.com/HistoryMagazine/DestinationsUK/Newgate-Prison-Wall/

[5] Moen, op.cit. 3

[6] Blaafarveværkets dokumentasjonssenter. Til Det Høy-Kongelige Berg-Verks Directorium. Underdanigst Ole Henckel, 1

[7] Ibid. 1

[8] Ibid. 2

[9] Hagen, op.cit. 50

[10] Henckel, op.cit. 159

[11] Ibid. 160

[12] Henckel, op.cit. 160

[13] Ibid. 160

[14] Ibid. 192