Født i dølgsmaal

Fra halshugging til selvbestemt abort – historien om Norges abortlov

Abortlovgivning har vært mye i media den siste tiden. Flere steder i verden har lovgivningen rundt selvbestemt abort vært oppe til debatt, og temaet vekker sterke følelser på begge sider.

I Norge er det selvbestemt abort frem til uke 12, men slik har det ikke alltid vært. Fra siste halvdel av 1600-tallet frem til midten av 1800-tallet kunne kvinner som forsøkte å fordrive eget foster bli dømt til døden.[1] Faktisk var det først i 1964 at abort, vel og merke kun hvis kvinnens liv og helse var i fare, ble tillatt i Norge. Loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978.[2]

Som kvinnene ellers i Norge, var kvinnene på Blaafarveværket underlagt de strenge lovene som gjaldt på 17- og 1800-tallet. Saker som omhandlet seksualitet utenfor ekteskapet, var også sterkt skambelagt. Denne utgaven av glimt fra arkivet forsøker å kaste lys på hva som kunne skje når samfunnets normer og regler ble brutt.

Hode på stake – Seksualitet og kvinnehelse i Norge mellom 16-1800-tallet

Det å bære frem og føde et barn i 1800-tallets Norge kunne være en farlig og tyngende affære. Per Sæther har foretatt en undersøkelse av familiene som bodde i verkssamfunnet som dannet seg rundt Blaafarveværkets drift på 1830- og 40-tallet. I denne undersøkelsen kommer det frem at det gjennomsnittlige intervallet mellom svangerskap, i 10 tilfeldig valgte familier, var 2,2 år. Dette intervallet vedvarte fra ekteskap ble inngått, helt til kvinnen kom i overgangsalderen.[3] I 9 av de 10 familiene forekom det minst en dødfødsel og i 1 av de 10 familiene døde kvinnen under fødsel.[4]

Det fantes kun et prevensjonsmiddel i Norge på denne tiden: avholdenhet. Ettersom avholdenhet innenfor ekteskapet for de fleste var uhørt, så ble det ofte mange barn.

Ut ifra verkslegens uttalelser, så er det grunn til å tro at mange ugifte par ble gravide. Om en ugift kvinne fødte et barn, så ble disse betegnet som «uekte barn». Det var et stort, sosialt stigma å få uekte barn. Det ble markert av presten i kirkeboken og rykte til barnets foreldre ble dårligere. På Blaafarveværket ble det født forholdsvis få uekte barn. Mange barn ble nok unnfanget av ugifte, men når kvinnen ble gravid ble stort sett giftemål inngått «om så frakk og bukse måtte lånes for å stå brudgom».[5]

For å hindre at svangerskap ble forsøkt avbrutt slo den dansk-norske loven anno 1687 fast at kvinner som ble funnet skyldige i å abortere deres svangerskap skulle miste hode ved bøddelens øks. Det avhuggede hode skulle settes på stake til skrekk og advarsel.[6] Slik var altså loven da Blaafarveværket ble opprettet i 1776 og til langt inn på 1800-tallet. Først i 1842 ble dødsstraff fjernet som straff for abort, men kvinner kunne fortsatt dømmes til fengsel og straffearbeid.[7]

Om et foster ble oppdaget ble de ofte undersøkt for å få klarhet i om en abort hadde funnet sted. I Modum hendte det iallfall ved to anledninger i 1830-årene, at døde fostre dukket opp i og ved Snarum kirke. Når slikt skjedde, ble lege tilkalt. I 1835 ble et foster funnet «under åpen himmel» ved Snarum kirke. Verkslege doktor Ludwig Holberg Arentz ble tilkalt for å undersøke saken. Arentz kunne konstanter at fosteret var født i 2 eller 3 måned og ikke var levedyktig da det kom til verden.[8]Hvorfor fostre ble lagt ved Snarum kirke hadde nok noe med at det ble anset som viktig å få udøpte barn i vigslet jord for at sjelen skulle klare seg.

I doktor Arentz tilfelle ble ikke fosterets mor forsøkt sporet opp. Det samme var ikke tilfelle våren 1843 når tjenestejenta Karen Andersdatter Warhuusbakken ble arrestert, «under baand og tvang», mistenkt for å ha født i «dølgemaal», altså å ha avbrutt sitt svangerskap med viten og vilje.

Årelating, anonyme brev og et påstått svangerskap – Avhøret av Karen

Karen var 24 år og arbeidet som tjenestepike på Haugfoss hos overstiger Carl Heinrich Geyer.[9] Geyer var arbeidsleder i et av pukkverkene ved Haugfoss.[10]Karen ble født inn i en husmannslekt på Blaafarveværkets eiendom i 1819. Da faren døde i 1833 fikk hun og hennes mor, samt 5 andre søsken, fattigstøtte av Blaafarveværkets fattigkasse. Karen mottok støtte frem til hun ble konfirmert som 16 åring.[11] Etter bestått konfirmasjon hadde Karen begynt å arbeide som tjenestepike. De siste 2 årene hadde hun arbeidet på Haugfoss for familien Konghagen, før hun gikk i tjeneste hos Geyer.

Tidlig på vårparten 1843 hadde ting begynt å skje i kretsen rundt Karen. Sogneprest Johan Christian Tandberg sendte et bekymret brev til sorenskriveren. Tandberg hadde mottatt et anonymt brev der det antageligvis, dette kommer nemlig ikke frem, ble fremsatt anklager mot Karen.[12] Ut ifra sorenskriverens anklage kan vi anta at det anonyme brevet påstod at Karen hadde blitt gravid på forsommeren 1842. Senere den sommeren hadde hun mottatt to behandlinger med årelating, samt forsøkt å utføre en tredje behandling selv. I perioden etter behandlingene hadde de synlige tegnene på graviditet forsvunnet. Grunnet dette ble Karen ført fremfor ekstraretten på tingstedet Enger i Modum den 8. april 1843.

Basert på tiltalen kommer det frem at retten ikke kunne fremvise noen håndfaste bevis. Tiltalen var primært basert på det nevnte anonyme brevet. Retten kunne ikke engang bevises at Karen hadde vært gravid og vitnene var delt i sitt syn.

Av arbeidsgiveren, stiger Geyer, ble hun beskrevet som en flink og redelig person. Han stilte seg uforstående til anklagen. Konen til en tidligere arbeidsgiver, Marie Larsdatter, trakk frem at Karen ved flere anledninger lot 3 forskjellige «mandfolk» sove hos seg i tiden før den påståtte graviditeten.[13] Larsdatter sa også at Karen «Udtrykker seg meget vidløftig [tankeløs] og søger alltid at komme med der det er Dans og detslige».[14] Altså oppførte ikke Karen seg helt slik samfunnet rundt ønsket at kvinner skulle.

En av møllerne ved Blaafarveværkets kornmølle, Ole Hansen, fra Mjøndalen innrømmet åpent i avhøret at han «laa i seng» med Karen, men han sverget at forholdet ble avsluttet da det oppstod en mistanke om at hun kunne være gravid.[15] Karen erkjente å ha hatt et seksuelt forhold til Ole, men hun benektet å ha hatt forhold til noen andre på samme tid. Ole selv hevdet også at Karen var trofast med han i perioden de var sammen.

Flere vitner ytret at de mistenkte at Karen var blitt gravid sommeren 1842. Hofter og bryster vokste slik at folk la merke til det og bekjente av Karen spøkte med henne om at hun så gravid ut. En kvinne skal også ha fått lov til å masere frem melk fra Karens bryster, noe Karen nektet for.[16] I slutten av september forklarte Larsdatter at hennes barnepike hadde vært hjemme og passet Larsdatters barn sammen med Karen. Da hadde barnepiken uttalt til Larsdatter at det rant blod fra Karen. Etter den tid avtok de synlige tegnene på at Karen var gravid.[17]

Grunnen til at det oppstod sak mot Karen var at hun undergikk flere behandlinger med årelating i tiden før hendelsen som er beskrevet over.[18] Karen hevdet hardnakket at hun sletts ikke hadde vært gravid og at hun hadde fått beskjed av verkslege, Heinrich Arnold Thaulow, om at årelating ville hjelpe mot hendes vonde rygg, hodepine og benvondt. Hun hadde blant annet pådratt seg en skade i ryggen etter at hun løftet en tung bør med vann.

Det var 28 år gamle Karen Arnesdatter som foretok årelatningsoperasjonen. Arnesdatter ble avhørt og der kommer det frem at hun ikke hadde noen betenkeligheter med å gjennomføre operasjonen. Dette fordi dr. Thaulow hadde rådet det, samt fordi årelating ikke, ifølge Arnesdatter, var skadelig for gravide.[19]

Når Karen ble årelatt benyttet antageligvis Arnesdatter en «sneppert», et instrument som inneholdt en fjæringsmekanisme som skjøt ut et knivblad som punkterte åren som skulle tappes for blod. Snepperten punkterte åren på Karens høyre og venstre ben. Dette skjedde i to omganger, med noen ukers mellomrom.

Årelating var en gammel behandling som, helt frem til midten av 1800-tallet, ble benyttet som kur mot en rekke sykdommer i Norge.[20] Den medisinske tankegangen bak årelatingen var at sykdom var forårsaket av en ubalanse mellom kroppens fire livsvæsker, blod, svart- og gul galle, og slim. Ved å tappe ut blod ble balansen gjenopprettet, og kroppen ble frisk.

Det kommer frem at det, ifølge retten, ikke var årelatingen i seg selv som var problemet, men retten var bekymret for at Karen hadde årelatt seg selv mellom de to behandlingene hun fikk av Arnesdatter. Arnesdatter kunne selv konstanter at Karen hadde et arr på foten som minnet om arr som oppstod i etterkant av årelatingsoperasjoner. Karen benektet dette. Fra Arnesdatters vitnemål kan vi også se hvordan ryktet spredte seg i verkssamfunnet. Arnesdatter hadde hørt ryktet om at Karen var gravid før hun oppsøkte henne.

Avhøret ble avsluttet og utsatt «inntil videre». Ting så ikke lyst ut for Karen. For å forstå hvordan ting kunne gå så ille, så kan vi ta en titt på Karens familiehistorie.

Evig eies et dårlig rykte – Karens familie

Karens mor, Aase Christiansdatter fra Sigdal, hadde det heller ikke lett. Hun og mannen slo seg ned på plassen Bakken ved Warhuus, som lå under gården Fossum. Mannen arbeidet som husmann for Blaafarveværkets eier, men døde forholdvis ung i 1833. Etter mannens død var Aase avhengig av støtte fra verkets fattigkasse for å overleve. I 1846 hadde Aase 1 ku og 1 får, samt et lite jordstykke der hun dyrket litt havre og litt poteter.[21] Av fattigkassen fikk Aase utbetalt en årslønn på 7 spesidaler og 5 skilling,[22] det vil si ca. 1/10 av hennes manns lønn. I dagens valuta utgjør dette, ifølge Den Norske Banks priskalkulator, ca. 2500 kr.

I verkets papirer står det også at Aase fødte en uekte sønn 2 år etter at hennes mann døde. Barnet var dødfødt.[23] Dette ble bemerket av Blaafarveværkets ledelse som holdt strengt oppsyn med sine fattige. I verkets papirer finner vi ledelsens vurdering av Aase. Hun var arbeidsom, greit kledd, men hadde et dårlig rykte.[24] Hennes avdøde mann hadde sittet i tukthus for tyveri, og hun hadde selv, som nevnt, fødte et uekte barn. Dessuten huset hun ofte omstreifende personer, noe som var imot Blaafarveværkets husregler.

Aases hus var lite. Det inneholdt kun kjøkken og stue der det mest verdifulle var en 2 etasjes kakkelovn. I forbindelse med huset var en låve, kombinert med et bygg for kornoppbevaring, og et fjøs.[25] Hun hadde heller ikke mange eiendeler. Det var noen skap, en slitt sengeplass, et bord og noen gryter.[26]

Når Karen ble stilt for retten bedret ikke dette familiens stilling og det ble nok mye snakk rundt bakerovnene, vaskestedene ved elvene, brønnen, og rundt arbeidsstasjonene i pukk- og smelteverk. Karen merket nok ikke noe til dette. Hun måtte vær så god å sitte bak lås og slå store deler av tiden mellom 8. april og neste avhørsrunde som startet den 26. juli.

I den nye runden med avhør ble flere i Karens familie avhørt. Brødrene Lars, som arbeidet som gruvearbeider for Snarum Koboltverk, og Christian, besøkte Karen i fengselet og snakket med henne «gjennom gitteret». De rådet Karen til å tilstå hvis hun var skyldig, noe Karen nektet for. Hun bad dem å formidle beroligende ord til moren «at hun ikke skulle tage sig Sagen nær» da tiltalen var usann.[27]

Saken fortsatte med forhør av vitner. Aase ble avhørt, samt venner og bekjente. Om Karen forsøkte å fremprovosere en abort ved overdreven bruk av årelating, eller om hun i det hele tatt var gravid, er umulig å si noe om. At hun måtte igjennom en lang og ydmykende rettsak, er imidlertid sikkert.

Hvordan det gikk med saken til Karen vet vi ikke. Saken ble overlat til amtet og noen videre papirer har det ikke lykkes å finne. Det er lite som tyder på at hun ble dømt til fengsel. Dette fordi hun allerede litt over et halvt år etter siste avhørsrunde fødte et barn.

2 leiermål – Karens historie etter rettsaken

Lille Aase, oppkalt etter Karens mor, kom til verden 18. februar 1844.[28] Faren var gruvearbeider på Koboltgruvene. Det står i prestens dokument at Aase var uekte og at Karen skulle ta hele foreldreansvaret selv. Han noterte også at Karen hadde slett rykte.[29] Det virker ikke som det var vanlig at presten eksplisitt noterte morens rykte i listen over døpte barn. Selv ikke når mødrene fikk barn utenfor ekteskapet. Det har i alle fall ikke lykkes meg å finne noe lignende fra samme tidsrom i Modum.

Noen år senere fikk Karen barn nummer to. Anders kom til verden 18. desember 1847. Denne gangen var det en lokal ungkar som var faren. Her fikk Karen nok en anmerkning i prestens bok. Ikke bare var barnet uekte, men det var unnfanget med en annen mann enn tidligere. Karen skulle nok en gang ha ansvaret for barnet selv.[30]

Presten noterte at Anders var resultat av Karens 2 «leiermaal», altså hadde hun to uekte barn med to forskjellige menn. Om Karen hadde gjentatt dette en gang til, altså fått enda et barn med nok en mann uten at de giftet seg, så kunne Karen vente seg fengselsstraff. Helt frem til 1903 var tredjegangs leiermål, for både menn og kvinner, et lovbrudd som ble straffet med fengsel eller bøter.[31]

Kort tid før Anders ble født, sommeren 1847, ble en kvinne fra Modum dømt for å ha begått 4 leiermål.[32] Dommen var 6 måneders straffarbeid. Den fattige kvinnen ble også dømt til å betale alle saksomkostninger.[33]

Karens videre liv

Karens videre liv vet vi ikke mye om. Hun bodde fortsatt med sin mor, Aase, i 1865.[34] Aase var fortsatt fattiglem, understøttet av Blaafarveværket, og bodde fortsatt på samme plass. Karen pleiet moren sammen med datteren Aase og sønnen Anders. Anders hadde fått jobb som verksarbeider på Blaafarveværket og bidro i så måte med lønnsinntekter.

10 år senere hadde Karen giftet seg og flyttet sammen med sin nye ektemann, den 7 år eldre bjelkehuggeren Marcus Madsen.[35] Karens barn hadde flyttet ut, men hun hadde fått en fosterdatter, Karen Gustava Pedersdatter, på 10 år. Karen og Marcus levde sammen frem til Karen døde av tæring i en alder av 72 år 5. april 1891.[36]

Hvordan livet til Karen var, er vanskelig å si. Karen etterlot seg ingen dagbøker eller annet som gir oss mer informasjon om hva hun tenkte og følte, eller hvordan hun ble behandlet i lokalsamfunnet. Hva vi kan gå ut ifra er at hun måtte leve med sladder og rykter store deler av livet. I så måte var nok ikke verkssamfunnet på Blaafarveværket noe mer eller noe mindre tolerante, enn resten av det norske samfunnet på den tiden.

[1] Bjørnfeldt, Karoline Spanthus. 2018. «Abortlovens historie: slik har vi gått fra halshugging til fri abort.» Forskning.no https://forskning.no/helse-politikk-svangerskap/abortlovens-historie-slik-er-vi-gatt-fra-halshogging-til-fri-abort/1262250 (lest 19.10.2021)

[2] Lønnå, Elisabeth; Garvik, Olav: abortkampen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. oktober 2021 fra https://snl.no/abortkampen (lest 19.10.2021)

[3] Sæther, Per: »Modum Blaafarveverk». Utg. Universitetet i Oslo, Inst.for folkelivsgransking. 1979. s. 76

[4] Ibid.

[5] Sæther, op.cit. s. 73

[6] Bjørnsen, Bjørn: »Abort i Norge». Utg. Pax. Oslo. 1966. s. 25

[7] Kvinnemuseet: «1687-1902». https://kvinnemuseet.no/fra1687 (lest 19.10.2021)

[8] RA/S-1044/F/L0063 – Arentz, Ludwig Holberg: Medisinalinnberetninger 31.12.1835

[9] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 110

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270114

[10] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gd/Gdd/L0269: –, 1843, s. 46

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120810690840

[11] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 110

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270114

[11] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gd/Gdd/L0269: –, 1843, s. 46

[12] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 110

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270114

[13] Ibid.

[14] Ibid.

[15] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 111

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270115

[16] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 110

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270114

[17] Ibid.

[18] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 111

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270115

[19] Ibid.

[20] Larsen, Øivind: årelating i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 22. oktober 2021 fra https://sml.snl.no/%C3%A5relating

[21] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gg/L0369: –, 1822-1848, s. 31

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120817650214

[22] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gj/L0383: –, 1847-1849, s. 5

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120820610005

[23] Ibid.

[24] Ibid.

[25] SAKO, Modum lensmannskontor, Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300043

[26] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gj/L0383: –, 1847-1849, s. 5

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120820610005

[27] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 144

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270148

[28] SAKO, Modum kirkebøker, G/Ga/L0004: Klokkerbok nr. I 4, 1843-1846, s. 3-4

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051109011007

[29] Ibid.

[30] SAKO, Modum kirkebøker, F/Fa/L0007: Ministerialbok nr. 7, 1841-1850, s. 111

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051114020565

[31] leiermål i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. oktober 2021 fra https://snl.no/leierm%C3%A5l

[32] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0010: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1847-1857, s. 2

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211271004

[33] Ibid.

[34] RA, Folketelling 1865 for 0623P Modum prestegjeld, 1865, s. 228

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/ft20090723640513

[35]  RA, Folketelling 1875 for 0623P Modum prestegjeld /Tellingskretsoversikt 008/0006 Strandbroen(nordre) https://www.digitalarkivet.no/census/rural-residence/bf01052122002546

[36] SAKO, Modum kirkebøker, F/Fa/L0012: Ministerialbok nr. 12, 1890-1898, s. 191

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051031011000