Fra arkivet

Doktor Thaulows gule hest - hestene på Blaafarveværket

Denne uken kunne vi høre på NRK-nyhetene om fremveksten av dyreterapi. Det er ting som tyder på at ridning på hest og interaksjon med hunder kan minske behovet for medisin ved noen fysiske og psykiske sykdommer. I den anledning skal vi i dagens utgave av glimt fra arkivet ta en titt på hesten og dens rolle i Blaafarveværkets historie. Her skal vi både se på dens rolle som arbeidsdyr, men også den personlige forbindelsen mellom eier og dyr.

Siden den første gruvedriften i Norge startet, har hesten vært uunnværlig. Historiker Per Mikkelsen hevder med rett at det var hesten som bar de fleste og tyngste lassene i norsk gruvehistorie. De tusener av kilometer hesten tilbakela med tonnevis av malm, utstyr, ved, syke og skadede og lignende vil være vanskelig å fatte. Mikkelsen skriver videre at «Dens [hestens] avgjørende bidrag til bergverksnæringen burde dokumenteres og komplimenteres med et fyldig kapittel i den store fortellingen om norsk bergverkshistorie».

I dag kommer Blaafarveværkets lille bidrag til denne historien. Dette for å hedre alle de sterke, sindige og viktige hestene som holdt hjulene i gang på Blaafarveværket gjennom 122 år med drift.   

Ikke noe for engelske hester – De hardføre ponniene og de modige kjørekarlene 

En ting er sikkert; hestene var et viktig tannhjul i maskineriet som utgjorde Blaafarveværket. Helt fra Blaafarveværkets spede begynnelse til dets nedstengning var de firbeinte klovdyrene essensielle for å få fraktet koboltmalm, kvarts, materialer og personer de nesten 10 kilometerne mellom Koboltgruvene og selve verket. Det var dessuten hester som slepte tonnevis med koboltpigment fra Modum til Drammen, samt fraktet kontanter og brev mellom verket og den store verden utenfor. 

Den dårlige infrastrukturen som preget Blaafarveværkets drift frem til 1830-tallet stilte høye krav til hestene som ble benyttet. Da tyskeren Johann Friedrich Ludwig Hausmann besøkte Koboltgruvene rundt 1806/7, bemerket han hestekjørernes og hestens ferdigheter. Ingen tysker, hevdet Hausmann, ville ansett det mulig å kjøre med hest og kjerre på veien til Koboltgruvene. «Selv kjente jeg meg ikke vel da min kusk kjørte over stokk og stein og til og med lot hesten gå i trav. Dette kan man kun gjøre ustraffet med nordiske hester og kjerrer».  

Hva slags hesterase som ble benyttet kommer ikke tydelig frem, men det er flere detaljerte beskrivelser av dyrene. En engelsk kvinne som besøkte Blaafarveværket i 1851, beskrev de norske hestene som ponnier. Disse ponniene, skrev hun, var i stand til frakte en vogn langs veier som ville frembragt skrekk hos en engelsk hest.

Hestene som arbeidet for Blaafarveværket, var høyst sannsynlig en norsk avart av rasetypen kaldblodshester. De norske kaldblodshestene utpreget seg med å være «mindre og edlere» enn en typisk kaldblodshest. Denne typen hest egnet seg godt til arbeid og trekk.  

Det er 4 hesteraser som anses som norske: Dølehest, fjordhest, nordlandshest og kaldblodstraver. Nøyaktig hvem av disse rasene som dominerte blant bøndene i Modum vet vi ikke nøyaktig, men i 1855 var det iallfall 715 hester i Modum. Det ser ut til at folk var mer opptatt av hestens bruk, snarere enn dens rase 

Hverdagens gråhet – Arbeidshverdagen for hest og kjørekarl 

Kjøring for Blaafarveværket var en viktig inntektskilde for bøndene i området. Hvert år ble det tegnet kontrakter mellom bønder og verksledelse der betaling og arbeidsforhold ble spesifisert. Kontant betaling ble gitt pr. leverte malmtønne, pr. vekt av materialer som ble levert eller pr. skift som ble arbeidet. I arkivet er noen kontrakter bevart. For året 1836 påtok Peder E. Bergand og Gulbrand Thomassen Aslaksbye seg følgende: 

  • Dag- og syketransport hele året. Alle som ble syke eller kom til skade på gruveområdet, i pukkverkene eller i omkringliggende bygninger skulle fraktes til nærmeste lege. Derfor måtte Bergand og Aslaksbye ha «En Hest og voxen karl maa være at faa til enhver Tiid».
  • Transport av materialer fra verkets materialhus til gruvene, pukkverk, Aslaksby– og Skuterud gård. 
  • Magasintransport fra verket til gruvene, det ville si transport av kornprodukter, erter, gryn, malt, sild o.l. som ble solgt av verket til arbeiderne. 
  • Skikttransport fra pukkverkene til smelteverket.  

På 1800-tallet var nok konsensus at fraktingen primært ble utført av menn, men fra arkivet kommer det frem at kvinner også kjørte malm for Blaafarveværket. Den 11 bergmåneden 1837 kjørte Mari Eriksdatter Skretteberg 36 1/8 tønne med malm fra Koboltgruvene til Skuterud pukkverk. Det ser imidlertid ut som om kvinnelige malmkjørere hørte sjeldenhetene til, men det er interessant å merke seg at det forekom fra tid til annen.  

Fra Blaafarveværket til Drammen tok det vanligvis ca. en dag med hest og kjerre. Som et eksempel ble 42 tønner koboltpigment fraktet fra Blaafarveværket kl. 18.00 den 9. april 1845. Dagen etter ble tønnene mottatt i Drammen kl. 14.00. Veiene til Drammen var så som så, spesielt frem til Hokksund. Dårlige veier kunne i verste fall føre til ulykker. I mars 1827 skled en av trekkhestene ut av veien da den var på vei til Drammen. Hesten falt ned en bratt skrent og ble hengende fast i et furutre, men det var de to tønnene med pigment, som falt sammen med hesten, verkets ledelse brydde seg om. Hvordan det gikk med hesten vites ikke, men heldigvis for kjørekarlen, så slapp han å betale for det tapte pigmentet. 

Utrolig nok ser det ikke ut til at ulykker forekom ofte blant fraktmannskapet. Stort sett sørget hest og kjørekarl for at frakten kom trygt frem.  

Hestenes venn – Doktor Thaulow vs. Syvert Anundsen  

Det var viktig at hestene hadde god helse. Derfor ble dyrlege kalt inn når det var frykt for smittsomme sykdommer. Blant annet måtte dyrlege Voigt dra til Blaafarveværket vinteren 1846 for å undersøke noen hester grunnet mistanke om sykdom. I dette tilfelle ble hestene friskmeldt.  

Til nå kan vi se at verkets ledelse hadde et praktisk syn på hestene. De skulle frakte og det var deres verdi, men det kan være verdt å spørre seg: hvordan var forholdet mellom hest og menneske på verket? Dette vet vi selvfølgelig lite om, men det har dukket opp en sak i Tingboken for Eiker, Modum og Sigdal som gir litt innsikt i Verkslege Heinrich Arnold Thaulows forhold til sin egen hest. Thaulow var nemlig en av få i Modum som anmeldte noen for dyremishandling. 

Den 24 august 1847 ble retten satt i Modum. Thaulow hadde anmeldt skomaker og soldat, Syvert Anundsen for å ha revet halen av verkslegens hest, mens denne gikk på beite ved Alfarsberget. Thaulow vektla at hesten hadde det bra og at halen ikke var helt borte, men at han så det nødvendig å statuere et eksempel av saken fordi: «det lyder [Lyde = feil eller brist] Hesten og efter hvad der er [Thaulows] sagt skulle Forbrydelser af lignende Beskaffenhed være meget almindelige, hvorfor han har ansett det ønskeligt at der blev givet et advarende Exempel». 

Det gikk ikke Thaulows vei i retten. Avhørene ble innstilt «inntil videre» og saken ble aldri tatt opp igjen. Allikevel gir det et unikt innblikk i Thaulows kjærlighet for hester. Han var villig til å gå rettens vei for å statuere et eksempel for å motvirke dyremishandling. Han må nok ha forstått at han sannsynligvis ikke ville komme noen vei. Dyremishandling var det lite fokus på i Thaulows samtid. Hestens verdi var basert på dens arbeidsevne. Dens velferd var det nok få som ofret en tanke, så sant det ikke påvirket dens arbeidsevne.  

Thaulow synes ikke å ha delt denne meningen. Den fysiske skaden som ble påført hans hest var ikke stor. Retten påpekte at den ikke hadde noen skrammer, samt at store deler av halen fortsatt var intakt. Det var rett og slett det at Anundsen hadde forulempet Thaulows hest som var problemet. Thaulow mente at ingen skulle forårsake hester urett, noe som kan ligne mer på dagens syn på dyrs rettigheter. En ting er jeg iallfall ganske sikker på: Anundsen la nok aldri hånd på Thaulows hest igjen.