Fra arkivet

Den store gruveulykken i 1854

Den 13. desember 1854, ca. klokken 12, inntraff den største gruveulykken på Koboltgruvene. Om du har vært med på barnas gruvetur, så har du gått forbi stedet der det skjedde, i sjakten ned fra dagbruddet rett før du entrer Forhåpningsstollen. Her skal vi se nærmere på denne ulykken og de som var involvert i den.

Da går det vel gale i dag – Luciadagen 1854

Luciadagen, 13. desember 1854, startet tilnærmet likt som dagene før. Koboltgruvene lå innhyllet i dis, grunnet en plutselig temperatursvingning, og vintermørket hang tykt over Skuteruds åser. Gjennom snøtunge trær ble lyden av klokken som ringte inn til arbeid mer dempet enn vanlig. Klokken var 5 på morgen og store og små arbeidere samlet seg for opprop på Gruvetråkka i vintermørket. Stiger, Ole Stenstuen, ropte opp arbeiderne ved navn og delegerte oppgaver. Arbeiderne henvendte seg deretter til smeden for å få utdelt borjern, eller fant frem feisler og oljelamper. Guttungene hentet hammerne sine og tuslet inn i scheidehusene. De voksene arbeiderne begynte ferden inn i stollgangene eller klatret nedover stillasene i dagbruddene. Gruvevaggene ble rullet innover i fjellet i påvente av oppfylling.

Foreløpig var alt som normalt. Arbeiderne gledet seg antageligvis til søndagsfri og julefeiringen som stod for døren. Men, ifølge gamle sagn, som ingen helt vet opphavet til, skal denne dagen ha startet med illevarslende jærtegn på at noe forferdelig var i ferd med å skje. Gruvearbeider Ole Torstensen hadde blitt fotfulgt av en rev da han trasket gjennom snøen til gruvene langs de gamle skogsveiene. Da han kom til gruvesmien på feltet, bråsnudde dyret og ble borte. I gammel folketro skal nærkontakt med reven spå død.[1] Samme dag skal også blåmannen ha vist seg (et mytisk spøkelseslignende vesen som advarte mot ulykker i gruvene) og fugler skal ha hakket på ruten i overnattingshuset for pendlere, sakkerhuset. Lars Corneliussen, som hadde arbeidet på Koboltgruvene siden 1840-tallet,[2] opplevde også noe utenom det vanlige før arbeidet startet. Da han var innom en av gruvebygningene for å høre om hva klokken var hang han fast skreppereimen sin i dørhåndtaket. Da Lars snudde for å gå ut, ble han hengende igjen og gikk rett i plankegulvet. Da han reiste seg, skal han visstnok ha sagt «da går det vel gale i dag».[3] Lars skulle bare visst hvor rett han skulle få.

Den 13. desember 1854 skjedde nemlig det som ikke skulle skje. Rett før klokken tolv denne dagen lød et forferdelig drønn gjennom det mellomste gruvereviret på Koboltgruvene. Lyde gikk gjennom marg og bein på arbeiderne. De eldste forstod raskt, bare av lyden, hva som hadde skjedd. En fjellside i et av de store dagbruddene hadde løsnet. Stempelstokkene, det vil si tømmerstokkene som var kilt inn på tvers for å stabilisere dagbruddet, hadde brukket som fyrstikker da fjellsiden løsnet. Da støvet hadde lagt seg ble den ubehagelige stilheten brutt av desperate rop om hjelp.

Arbeider stimlet til for å hjelpe med å fjerne steinmassene som lå spredt ut over bunnen av dagbruddet. En kamp mot klokken begynte. Ifølge lokale sagn skal det vist ha blitt hørt stemmer nede i steinhaugene en stund før det ble stille.[4]

Vi vet lite om redningsarbeidet, men vi vet at 5 mann døde momentant da fjellsiden traff, mens 3 mann ble dratt levende ut av steinmassene. 1 var så skadet at han døde etter kort tid, 1 annen fikk knust beinet og den 8 involverte, Ole Bøenstøa, kom fra det uten fysiske skader.

Vetlaus av skrekk – De som ble rammet

Ole Larsen Bøenstøa skal, igjen ifølge lokale sagn, ha håndboret sammen med Ole Torstensen, mannen som ble forfulgt av reven, denne dagen.[5] Når arbeiderne drev håndboring var det stort sett to personer som arbeidet i lag, der en holdt boret, mens den andre slo på boret med en feisel. Mannen som holdt boret, måtte vri det for hvert slag. Når hullet var dypt nok ble det fylt med krutt og sprengt løs fra fjellsiden.

Da fjellsiden raste ble Torstensen drept momentant, men Bøenstøa, som stod like ved siden av, kom fra det uten en skramme. Bøenstøa ble også fanget i steinmassene, men han unngikk skade, ifølge vitneutsagn, fordi «idet Steenvægten der, hvor han var, blev liggende over ham stillet mod den anden side af Gruben».[6] Det ble sagt at «Han [Bøenstøa] vart mest vetlaus av skrekk og drog beint heimatt og kom aldri på Gruva meir».[7]

Om sagnet om Bøenstøa stemmer er imidlertid vanskelig å bekrefte. Antageligvis fortsatte han å arbeide på Koboltgruvene en stund etter ulykken, menn at han ble fanget i rase blir bekreftet fra flere kilder. Det vi vet sikkert om Bøenstøa er at han giftet seg, fikk 2 barn og seinere utvandret til Canada. Familien dro med skipet Fauna fra Drammen, den 30. april 1868, og ankom Quebec 3. juli. Bøenstøa var da 37 år og under yrke var notert «Blaafarveværksarbeider».[8]

Vi vet at alle som døde i ulykken ble gravd frem fra steinmassene. I den lokale kirkeboken står det notert at 54 år gamle Lars Corneliussen Søya, 32 år gamle Torger Trulsen Bergan, 53 år gamle Ole Arnesen Haugerud, 22 år gamle Cornelius Ellingsen Toseie, 21 år gamle Ole Torstensen Sandager og 50 år gamle Torsten Christensen Bærven, ble begravet 16 desember. Dødsårsaken ble oppført som «knusen».[9] Mannen som mistet benet het Lars Svendsen Skuterudfladen, 24 år gammel.

Det ser ut til at mannen som skadet benet, Lars Svendsen Skuterudfladen, var en mann med psyken i orden. Han er faktisk oppført som arbeider på Blaafarveværket både i folketellingen fra 1865, 75 og 91. I en arbeidsliste fra 1864 finner vi en mann med samme navn som arbeider inne i gruvene. Det å fortsette i gruvearbeidet etter en alvorlig skade og, etter å ha opplevd noe så traumatisk, er imponerende.[10] Skuterudfladen fikk også to døtre sammen med sin kone, Larine Olsdatter. Den første, Randi Sørine, ble døpt 16. mars 1856.[11] Han døde 27. januar 1892 av bronkitt.[12]

Bergmester Wilson er skyldig deri – Bergmesteren stilles for retten

I etterkant av ulykken stod arbeidet på Mellomgruvene stille i en uke, mens området der raset hadde funnet sted, ble rensket for stein. Over helgen ble likkister laget for de døde og begravelsespenger til de etterlatte ble utbetalt av verkets kasse, slik skikken var. Arbeidet med å få ut de døde kan ikke ha tatt lang tid. Alle ble begravet 3 dager etter ulykken, mandag 16 desember.[13] Kistene ble ført til kirken og gravfølget sang salmer, fikk kisten i jorden, bad fader vår og gikk hjem. Vanligvis var det enden på visen. Frem til 1854 er det ikke kjent at verkets ledere ble stilt til noe form for ansvar ved ulykkestilfeller. Stort sett ble ulykkene knapt nok nevnt i ledernes protokoller, og om de ble nevnt, så var det vanlig at lederen hevdet det var den forulykkedes egen skyld.

Men denne gangen var det annerledes. For det første var det ikke hverdagskost at 6 personer døde i en og samme ulykke. Tidligere på 1820-40-tallet, da arbeidsstokken var oppe i over 1000 stk. er det foreløpig ikke funnet dokumenterte ulykker der mer enn 1 person døde.

Det var imidlertid ikke bare ulykkens omfang som vakte oppsikt. Blaafarveværkets ledere ble hengt ut i anonyme leserinnlegg som kom på trykk i Morgenbladet.[14] I leserinnlegget ble det hevdet at gruvedriften ble drevet uten tanke på arbeidernes sikkerhet, og at den 27 år gamle skotske bergmester, Peter Wilson, hadde avfeid arbeidernes bekymringer og tvunget dem til arbeid gjennom trusler om oppsigelser om de nektet.[15]

Wilson forsøkte å renvaske seg i et motinnlegg, der han la ved attester fra gruvestiger Ole Steenstuen og samtlige arbeidere, der de sverget på at gruvedriften ble drevet på forsvarlig måte.[16]

Den 18. januar startet rettsaken. Bergmester Wilson ble tiltalt for uaktsomt drap og forhør ble satt i gang. Verkseier, den engelske James Reeves rakk akkurat å bli avhørt, før han døde av magebesvær på Fossum gård i april 1855. Gruvearbeidere, stiger Steenstuen, tjenestefolk og familiemedlemmer av de avdøde ble alle forhørt. Det synes som gruvearbeiderne var enige om at de ikke hadde vurdert stedet der ulykken skjedde som noe mer farlig enn andre steder i gruven. Det var meldt inn til stigeren om et mulig farlig punkt på stedet, men stedet var blitt undersøkt.

At ulykken satte en støkk selv i erfarne gruvearbeidere, er det imidlertid liten tvil om. I vitneforklaringen til gruvearbeider Christian Helgesen Jahr, som hadde arbeidet på Koboltgruvene siden han var 15 år, kommer det tydelig frem at Jahr ikke var vant med så ødeleggende gruveulykker:

Deponenten havde ikke, dengang da anmeldte Ulykke skedte, nogen Tanke om at der noen Fare paa dette Sted, – og havde heller ikke nogen Speciel Grund til at nære Frykt for Ulykke der, hvor han selv arbeidede, men da det omtaldte Fjeldras indraf, hvorved flere mennesker omkom, blev han betagen af saadan Ulyst til Grubearbeid i det selv, at han strax efter forlod dette.[17]

Bergmester Wilson fikk medhold i at det var væromslaget som hadde ført til sprekkdannelser, som igjen førte til raset, men saken dro allikevel ut over et helt år. Endelig dom kom først i overretten i Christiania 21. januar 1856. Rettens kjennelse var som følger: «Bergmester Peter Wilson bør for Institiens Tiltale i denne Sag fri at være».[18]

Moingene skal ha vært av en annen oppfatning enn overretten i hovedstaten. Da Jakob Samuelsen samlet inn folkeminner fra Modum i 1928, 72 år etter kjennelsen, skrev han ned en vise som enda var kjent i Modum. Visen omhandlet ulykken og går som følger:

I året attenhundre og fire og halvttress den [13] desember, om jeg minnes rett, om morgen tidlig til gruben de gikk, og omtrent ved middag da lå der 6 lik.

Stigeren tar vi aldeles fri; men bergmester Wilson er skyldig deri.[19] 

Epilog – En fattigkar i Telemark

Hvordan det gikk med de overlevende gruvearbeiderne har vi fått et visst inntrykk av. De fleste fortsatte å arbeide i Koboltgruvene og noen utvandret til Amerika.

Hvordan gikk det så med bergmester Wilson? At rettsaken var en påkjenning, er det liten tvil om. Wilson hadde bare bodd i Norge i 1,5 år før ulykken inntraff, og kort tid etter at han ble stilt for retten, så døde hans sjef. Blaafarveværket ble lagt ut for salg og ble kjøpt av et Sachsisk firma vinteren 1855.

Det kom tydelig frem at sachserne ikke anså Wilson som noe skikket bergmester og fant raskt en erstatter. Wilson behandlet sacsherne som underlegne. Det britiske imperiet var langt større enn den tyske bystaten Sachsen. Wilson utnyttet sin nasjons storhet blant annet ved å demonstrativt sitte med ryggen til og drikke te, når de besøkte han. Wilson ble oppsagt som bergmester og måtte forlate sin bolig på Aslaksby i påsken 1857.

Med oppsigelsen forsvant Wilson fra arkivene. Han hadde pr. da ingen barn og var ikke gift. Alt vi vet om han som person var at han hadde et gjennomtrengende blikk og at han snakket norsk og tysk flytende.

Vi vet ingen ting om Wilson før vi møter han igjen 53 år etter at han forlot Aslaksby. I 1910 bodde den 81 år gamle skotten i Hjartdal herred i Telemark. Han var understøttet av det offentlige og fortsatt ugift.[20]

 

 

Kilder:

Fra bokarkivet til Bokhylla.no:

Fra Store Norske Leksikon:

Fra avisarkivet til Bokhylla.no:

Fra Digitalarkivet.no:

  • SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0010: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1847-1857
  • SAKO, Modum kirkebøker, F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1851-1859
  • SAKO, Modum kirkebøker, F/Fa/L0012: Ministerialbok nr. 12, 1890-1898
  • RA, Modums Blaafarveværk, G/Ge/L0312: –, 1840-1844
  • RA, Modums Blaafarveværk, G/Gd/Gdd/L0272: –, 1846-1849

[1] Store Norske Leksikon, s.v. «Rødrev» av Karl Frafjord, 10.12.2020 https://snl.no/r%C3%B8drev

[2] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gd/Gdd/L0272: –, 1846-1849, s. 536

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120810610536

[3] Samuelsen, Folkeminne frå Modum og grannebygder 2. (Sysle i Modum: J. A. S., 1930) 50  https://www.nb.no/nbsok/nb/16fa8fd14a7ee98e4544bbba0083ce52?lang=no#23

[4] Samuelsen, Folkeminne frå Modum og grannebygder 1. (Sysle i Modum: J. A. S., 1928) 22  https://www.nb.no/nbsok/nb/7879a79f4bd74c2b5d0bf7f2bc94ada7?lang=no#27

[5] Samuelsen (1928) op.cit. 22

[6] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0010: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1847-1857, s. 289

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211271291

[7] Samuelsen (1928) op.cit. 22

[8] http://www.norwayheritage.com/p_list.asp?jo=583 (Lest 10.12.2020)

[9] SAKO, Modum kirkebøker, F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1851-1859, s. 623-624

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051114021136

[10] RA, Modums Blaafarveværk, G/Ge/L0312: –, 1840-1844, s. 85

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120815620825

[11] SAKO, Modum kirkebøker, F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1851-1859, s. 151-152

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051114020933

[12] SAKO, Modum kirkebøker, F/Fa/L0012: Ministerialbok nr. 12, 1890-1898, s. 195

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051031011004

[13] SAKO, Modum kirkebøker, F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1851-1859, s. 623-624

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051114021136

[14] Anonym, «Drammen»

[15] Ibid.

[16] Wilson, «Til Drammens Blads Redaktion»

[17] SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, F/Fc/L0010: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1847-1857, s. 293

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211271295

[18] Ukjent, «Christiania»

[19] Samuelsen, (1928) op.cit. 21-22

[20] RA/S – 2231/E/Ef – Folketelling 1910 for 0827 Hjartdal herred https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036532001113