Fra arkivet

Da klokka klang – Verksklokkene på Blaafarveværket

En moderne hverdag - Om du hadde famlet deg forbi Blaafarveværket eller Koboltgruvene en grytidlig, kald vintermorgen, så hadde du hørt en klar og rein klang av noe som må ha hørt ut som en kirkeklokke. Det var signalet som kalte gruvearbeidere, smeltere, pukkverksgutter, snekkere, bøkkere, smeder o.l. inn til en ny arbeidsdag.

Mange av disse arbeiderne ble rekruttert fra nærliggende gårdsbruk. Spesielt gruvearbeidet ble besatt av disse menneskene. Arbeidet krevde mindre spesialisering enn arbeidet i smelteverk og pukkverk. Blant gruvearbeiderne var det flere småkårsbønder som tok seg midlertidig arbeid i gruvene for å spare opp penger til å kjøpe egen jord.[1]

Bergverksindustrien baserte seg på faste arbeidstider, noe som stilte krav til arbeidsstokkens disiplin. Det kan være lett å tenke seg at det for en som var vandt til jordbruksarbeid, så ville det være vanskelig å innrette seg etter bergverksarbeidets tidsoppdelte hverdag, der skille mellom arbeid og fritid var absolutt. Men det er verdt å merke seg at det norske jordbruket i økende grad ut over 1800-tallet var preget av en mer tidsoppdelt hverdag.

Et tydelig symbol på en mer tidsstyrt hverdag er matklokken/stabbursklokken som dukket opp på norske gårdsbruk. Slike klokker ble selvfølgelig også benyttet på Blaafarveværket. Klokken ble ringt med for å signalisere ulike faser av arbeidsdagen, og ringingen fant sted ved eksakte klokkeslett. En «tidsdisiplinering» av arbeiderne var i gang.[2]

«Matklokka borti gardom hadde fått høggi tak i friheta mi»[3]

Verksklokkene på Blaafarveværket var plassert strategisk slik at flest mulig skulle høre den over lang avstand. På Koboltgruvene stod den, på 1840-tallet, montert i andre etasje i Scheidehuset på Mellomgruvene. Mellomgruvene lå, slik navnet indikerer, midt i strekket det ble arbeidet på, og var det mest arbeidsbelagte gruvereviret på 1840-tallet. Scheidehuset var også den høyeste bygningen og fra klokketårnet kan klokken fortsatt høres til langt nede i dalen under.

Det var «drenger» og scheidegutter som fikk i oppdrag å ringe med klokken. I januar 1842 var det gutten, Johannes L. Steenstuen, som hadde denne oppgaven.[4] For dette tjente han 24 skilling ekstra.

Det andre stedet Blaafarveværket hadde verksklokke var nede på smelteverket på Sand. Ut ifra det nye reglementet som ble utformet på begynnelsen av 1850-tallet ble det gjort klart at ingen ringere (beklager ordspillet) enn hyttemester Gustav Roscher, sjefen for smelteverket, skulle ringe med klokken. Paragraf 6 i regelverket for hyttemesteren slo fast følgende:

Punktligen til Tidene for Frokost (naar denne tilladt) til Middag, og til Arbeidstids Standsning om Aftenen, og for Paabegyndelse igjen af Arbeide efter Frokost og Middag, maa han ringe Værksklokken, eller lave den blive ringt[5]

Hyttemesteren skulle møte klar 5 minutter før arbeidsdagens start og ringe i klokken 2 minutter før arbeiderne var pliktige til å møte opp. På 1850-tallet varierte det mellom årstidene når arbeidsdagen begynte. I desember 1851 startet de smelteverksansatte kl. 06.00.[6]

Ingen arbeidere fikk, ifølge reglementet fra 1852 lov til å forlate sitt arbeid før klokken ringte ved arbeidsdagens slutt. Det var også viktig at arbeiderne stod klare ved sine arbeidsplasser ved frokost- og middagspausens slutt. Så fort klokken hadde opphørt å ringe, for å indikere at pausen var over, skulle arbeiderne straks starte sitt arbeid igjen.[7]

I 1846 var verksklokken på Blaafarveværket montert på loftet til et hjulhus som stod ved Haugfoss.[8] Fra senere fotografier kan vi se at klokken i 1897 stod ute, på klippen bak smeltehytten, montert i et eget klokketårn.

Eli Moen har hevdet at de smelteverksansatte var mer disiplinerte enn sine kollegaer på Koboltgruvene. Dette fordi de som arbeidet på smelteverket ofte startet i ung alder og ble i sin stilling over lang tid. Disse arbeiderne kom ofte fra bergmannsslekter som gjennom flere generasjoner hadde arbeidet ved smelteverket.[9] Slik hadde de fra ung alder blitt vandt med å møte opp, for det meste, presis.

I vårt arkiv har vi bevart hyttemester Roschers notisbok, der han noterte alle som kom for sent og grunnene dertil. Denne boken gir et interessant bilde på hvordan det var å arbeide på Blaafarveværket på 1850-tallet. Den hyppigste grunnen til fravær var rett og slett at arbeiderne forsov seg. Dette hadde de stort sett ingen unnskyldning for. Noen ganger hevdet den som kom for sent at nattvekteren, som muligens hadde ansvar for å vekke arbeiderne om morgenen, ikke hadde banket på.[10] Andre klaget på føre og vansker med å krysse elva, mangel på mat, våking over syke barn o.l. Den mest spesielle grunnen som ble oppgitt kom fra murmesterne og deres håndlangere, 7 stykker i alt, som hadde gått 5 minutter før til middagspause den 28 mai 1852. Disse oppgav som grunn at de trengte litt ekstra tid på å vaske av seg arsenikk før de skulle spise, og derfor gikk 5 minutter før klokken ringte.[11]

Slik kan vi se at verksklokken var et sentralt verktøy i disiplineringen av arbeidsstokken. Det er derfor all grunn til å tro at arbeiderne hadde et tvetydig forhold til lyden av verksklokken. På den ene siden symboliserte den arbeid og inntekt, på den andre siden, slik Alf Prøysen sa det, hadde verksklokka «høggi tak i friheta».[12]

Verksklokka i dag

I dag henger det fortsatt en klokke i 2 etasje på det rekonstruerte scheidehuset på Mellomgruvene. Om du tar turen opp kan du prøve å ringe med den og høre ekkoet nedover i dalen, akkurat slik den unge Steenstuen en gang gjorde.

Nede på selve Blaafarveværket har man til nå ikke vært så heldig at man kan ringe med hyttemesterens klokke. Bergknausen bakk smeltehytten har stått tom i snart 100 år. Det er det imidlertid slutt på. Nå kan vi igjen se klokketårnet, som dukket opp en gang mellom 1846 og 1897, der oppe på knausen. Symbolet på industriell disiplin er tilbake.

[1] Se. Moen, Eli. Rift om brødet? Arbeiderne ved Modum Blåfarveverk 1822-1848. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo. 1984.

[2] Frykman, Jonas: »Det kultiverte mennesket». Utg. Pax. 1994. s. 28

[3] Hedmark fylkeskommune – Kulturminneavdelingen. «Matklokketårn på Hedmarken». 2019. s. 9 sitat Alf Prøysen

[4] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gd/Gdd/L0268: –, 1842, s. 33

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120810690033

[5] RA, Modums Blaafarveværk, H/Ha/L0386: –, Hyttemesterens Pligter, med hensyn til Regulativet for Arbeiderne ved Modums Blaafarveværk, 29.11.1851

[6] RA, Modums Blaafarveværk, H/Ha/L0386: –, Opseer Peder Sjulsen, 16.12.1851

[7] RA, Modums Blaafarveværk, H/Ha/L0386: –, Regulativ for Arbeiderne ved Modums Blaafarveværk der ere beskjæftiget i Hytten og i Pukværkene, 29.11.1852

[8] SAKO, Modum lensmannskontor, Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300040

[9] Moen, op.cit.

[10] RA, Modums Blaafarveværk, H/He/L0442: –, Mulkteringsbog 23 Februar 1852 til 16 Juli 1855

[11] RA, Modums Blaafarveværk, H/He/L0442: –, Mulkteringsbog 23 Februar 1852 til 16 Juli 1855

[12] Hedmark Fylkeskommune, op.cit.