Fra arkivet

Bennecke Stoll

Her skal dere få høre historien om Blaafarveværkets Koboltgruvers første stoll. Om en manns ambisjon, arsenikkrøyk, arbeiderne som anla den og offentlig kritikk.

Hvis du har besøkt Koboltgruvenes sørlige ende, så har du kanskje sett den. En mørk inngang i fjellet som leder nordover inn i Skuterudåsen. Denne inngangen var Blaafarveværkets første ordentlige forsøk på ordentlig, underjordisk drift. En ordentlig stoll, det vil si en horisontal transportgang inn i fjellet for å undersøke koboltlagene i dypet. Stollen fikk derfor navnet Bennecke, etter Blaafarveværkets eier Christian Wilhelm Benecke (rettskrivning i Norge på 1800-tallet var så opptatt av enkelt vs. Dobbel konsonant, så det snek seg inn dobbel n i stollens navn selv om eieren skrev navnet sitt med en n).

Under jorden – Anleggelsen av Bennecke Stoll

De første 50 årene med gruvedrift, fra 1776-1827, ble koboltmalmen utvunnet av åpne dagbrudd. Dagbrudd anlegges ved at gruvearbeiderne borrer og sprenger seg loddrett ned i fjellet fra fjellets overflate. Navnet kommer av at arbeiderne alltid har dagen, himmelen, over hodet. Dagbruddsdrift kan være effektivt der malm finnes i overflaten av fjellet, men hvis malmen fortsetter i dypet blir det vanskeligere. Heiselengden for løsbrutt stein og malm blir lengere og vann samler seg i bunn av dagbruddet. Det kostet det samme i arbeidslønn å heise ut vann og gråstein. Snø og regn fyller bruddet ved dårlig vær og ulykker, i form av fall og ras, kan forekomme hyppigere.

Foruten begrensede, små forsøksarbeid, ble det ikke drevet omfattende underjordisk drift på Koboltgruvene før slutten av 1820-tallet. Arbeidet sammenfalt med ankomsten av en ny bergmester, Karl Friedrich Böbert, i 1827.

Kort tid etter at Böbert ankom Modum begynte han å utarbeide planer for å starte underjordisk drift. Böbert stilte seg følgende spørsmål:

«Kan det nåværende dagbrudd med tiden erstattes av en underjordisk gruvedrift […] så trenger man den raske anleggelse av en stoll som det eneste middel til å nå et raskt, billig og sikkert svar på det ovennevnte spørsmål».

Bergmesteren var også klar på hvor dette arbeidet burde starte. I bunn av den bratte åssiden, nedenfor og sør for dagbruddene på Sydgruvene, ble ansett som det mest egnede sted. Böbert forsvarte sitt valg av sted med koboltfunn i nærheten indikerte at stollen kunne møte på koboltmalm etter få meter og dermed ville stollarbeidet finansiere seg selv etter hvert som den ble drevet innover. Vannet som ble drenert ut kunne ledes til pukkverk, slik at vannkraften ble benyttet, det var den billigste og enkleste måten å undersøke hvor dypt koboltlageret lå, og, mest ambisiøst, Bennecke Stoll kunne anlegges gjennom hele gruvereviret, 1,6 km fra Syd til Nordgruvene. Slik kunne stollen drenere ut vann og ta ut stein fra samtlige gruver.

Böbert skrev videre «På grunnlag av disse kombinerte grunner lot jeg gjøre begynnelse til driften av denne dype stollen alt den 25. september dette år [1827]».

Full manns gange – En suksess eller en fiasko?

Arbeidet med Bennecke Stoll ble et prestigeprosjekt for bergmester Böbert. Han var lite lydhør for kritikk og forsvarte dens anleggelse mot alle som hadde innsigelser. Da Böbert forlot Blaafarveværkets tjeneste i 1840, for å overta stillingen som førstedirektør av Kongsberg Sølvverk, brukte han over 4 sider på å forsvare Bennecke Stoll i sin siste avhandling til verksledelsen, mens de to andre stollene, som ble anlagt i samme periode, kun ble omtalt med noen få avsnitt hver.

Böbert møtte nemlig kritikk for sitt stollarbeid. Mest bitende var kritikken fra Paul Steenstrup. Steenstrup arbeidet som førstedirektør ved Sølvverket fra 1833, men mistet sin stilling til Böbert i 1840, noe som ikke førte til et godt forhold mellom de to. I 1845 skrev Steenstrup et krast innlegg i «Morgenbladet» der han skrev følgende om Böberts arbeid med Bennecke Stoll:

«Den maadeligt udførte Benecke-Stoll efter en Linie, som den engelske Bergmand kalder the drunkards walk, blev af ham udført for at undersøge Faldbaandet i nogen Dybde, skjønt der intet Haab billigen kunde haves om et lønnende Resultat af Undersøgelsen paa nu brugelige Maader».

Steenstrups kritikk var nok farget av at Böbert overtok hans stilling, men det var andre i samtiden som også stilte spørsmåltegn ved Bennecke Stoll, vel og merke på en mindre personrettet måte. Den tyske bergmesteren på Snarum Koboltverk, Müller, skrev i 1843 at arbeidet på Bennecke Stoll opphørte kort tid etter at Böbert forlot Koboltgruvene. En av grunnene skal visst nok ha vært at heten og arsenikkholdig røyk, fra fyrsettingsbålene, gjorde videre arbeid umulig. Bergartene i Bennecke Stoll inneholdt nemlig store mengder arsen (As) som, ved oppvarming, forbindes med oksygen og skaper arsenikkgass.

Kort sagt ble ikke Bennecke Stoll Koboltgruvenes hovedstoll, men den var fortsatt en viktig del av Koboltgruvene. Det dypeste dagbruddet på Sydgruvene ble sammenslått med stollen, noe som drenerte s\dagbruddet for vann og gjorde malmuttaket enklere og billigere. I tillegg fikk Bennecke Stoll en plass i norsk bergverkshistorie fordi den, som første stoll i Norge, fikk satt inn en skinnegang i 1839. På skinnegangene gikk det vogner. Vognene gjorde det langt enklere å frakte store mengder malm og stein ut av gruven.

Såkalte bergfolk – Stollbrennerne i Bennecke Stoll

Da arbeidet med Bennecke Stoll startet forsøkte bergmester Böbert å finne de arbeiderne med mest erfaring i «trange stollrom». Allikevel gikk arbeidet sakte. Böbert beklaget seg over nordmenns manglende ferdigheter og deres insistering på at fyrsetting var best metode. Bergmesteren ønsket bruk av bor og krutt, ikke den gammeldagse fyrsettingen. Etter prøvearbeid måtte allikevel bergmesteren bøye av for gruvearbeiderne. Fremgangen gikk raskere og brytninskostnadene ble lavere med fyrsetting.

Böbert anså ikke de norske gruvearbeiderne som noen mach sammenlignet med sine tyske kollegaer. Han la skylden for langsom fremgang med stollarbeidet slik: «underjordisk gruvedrift bare kunne begynne svært smått med de herværende såkalte bergfolk».

Når det ble bestemt at Bennecke Stoll skulle anlegges ved fyrsetting gikk arbeidet relativt raskt. Etter ett år med arbeid var stollen drevet inn hele 50 meter, det vil si ca. 4 meter i måneden. Noen av de som arbeidet på Bennecke Stoll var Hellik Narvesen Stengelsrud, Ole Olsen Graaten og Ole Olsen Bæver. Disse var erfarne arbeidere. Både Stengelsrud og Bæver var opprinnelig fra Kongsberg og hadde nok arbeidet i Sølvgruvene. Dette var nok grunnen til at disse ble valgt til å arbeide med stollen.

Fyrsettingsarbeidet var ikke ufarlig. Bergmester Böbert forklarte i detalj hvordan en slik ulykke forekom i Bennecke Stoll i 1831:

«Efterat Fyrarbeidet havde været stillet i Beroe i mange Maaneder, saa at Stollvæggene bleve Gjennemtrukne af meget Vand, skulde det paabegyndes igjen netop i den varmeste Sommertid. Herved opstod den Mislighed, at ved Ildens begyndende Virkning dræbende Gasarter udvikledes og bleve staaende saa godt som ubevægelie, idet den utilstrækkelige Forskjel imellem Temperaturen i og udenfor Stollen ikke formaaede at tilveiebringe behørigt Lufttræk. Da nu Ingen af de Tilstedeværende havde nogen Erfaring i, hvorledes man under saadane Omstændigheder maatte forholde sig, saa kostede det et desforuden meget svageligt Menneskes Liv».

Gruvearbeideren som mistet livet, var nevnte Ole Olsen Bæver. Gassen som utviklet seg i stollen ble av gruvearbeiderne kalt «stank». Stanken var svært fryktet blant gruvearbeiderne.

Etter at Böbert sluttet i 1840 bestemte hans etterfølger, bergmester Amund Lammers, at Bennecke Stoll ikke skulle drives videre. Istedenfor ble det anlagt nye stollarbeider på Mellomgruvene, det gruvereviret som skulle bli det mest sentrale området i siste halvdel av 1800-tallet.

Böbert avsluttet sin siste avhandling om Bennecke Stollen til Blaafarveværkets ledelse slik: «At man […] en gang ville fortsette Beneckestollen fra Mellom- til Nordgruvene forstår seg selv». Der tok Böbert feil.

 

Kilder:

Blaafarveværkets eget arkiv, RA/PA-0157

Steenstrup, Paul. «Til Publikum» Morgenbladet. 22.09.1845 https://www.nb.no/items/dde719c20de2a0f83e95e47dbc2642cb?page=1&searchText=walk&subSite=

Böbert, Karl Friedrich. «Techniske Bemærkninger ved Bergverksdriften. Med specielt Hensyn til Kongsberg Sølvverk» Den Constitutionelle. 22.05.1837 https://www.nb.no/items/c70c952fc5c534818f2f2f33caa0c6d4?page=0&searchText=Bobert&subSite=

Müller, H. Reseanteckningar om norska gruvor inhämtade år 1843. Oversatt av Rainer Hielle.